Bøker

Den lykkelige Dag Solstad

Dag Solstads sjette essaysamling handler blant annet om hans litterære forbilder, enkelte barndomserindringer og drømmer og hans eget norske språk. Dypest sett er det en bok om lykken over å skrive litteratur.

ARTIKLER

Dag Solstad

«Artikler om litteratur 2015—2021»

Oktober

Etter å ha lest meg gjennom Dag Solstads sjette essaysamling om litteratur, «Artikler om litteratur 2015—2021» ble jeg liggende å tenke på 1700-tallskritikeren, encyklopedisten og forfatteren Denis Diderot. I en lang periode anmeldte han den årlige kunstutstillingen som ble kalt Salonger i Paris, og bidro gjennom det arbeidet til å utvikle det kritiske språket for å snakke om kunst. Det er ikke fordi Solstad skriver så mye om billedkunst i denne boka – den eneste artikkelen som handler om billedkunst er en katalogtekst til en utstilling av Sverre Bjertnæs – men fordi akkurat denne teksten, ifølge Solstads egen sluttnote, er tatt med fordi den handler om språket hans. La meg sitere en liten stubb fra teksten om maleriet «Murer», der Solstad etter hvert kommer inn på selve det øyeblikket som finner sted i bildet:

«Hvor skal mureren plassere denne mursteinen? Dette er murstein nr. 196 av de 195 han har malt allerede. Murerens blikk på murerens murstein er båret av ærefrykt for dette øyeblikk. Dens logiske plass er den ledige plass til venstre på 14. rad telt nedenfra og opp. Men det er ikke mot det murerens blikk retter seg. Det er mot mursteinen i seg selv. Selv om det innebærer at murstein blir lagt på murstein med ærefrykt, vil muren til slutt være ferdig bygd. Da har mureren forsvunnet bak sin mur. Totalt forsvunnet.»

Solstads beskrivelse av Bjertnæs’ bilde, kan leses som en liten allegori over Solstads syn på hva litteratur er. Han beskriver ganske forsiktig hva man observerer i maleriet; figurer, farger og komposisjon (han teller til og med antallet mursteiner kunstneren har malt). Han later ikke som om han er noen kunstekspert, men virker først og fremst opptatt av å la språket legge seg inntil bildet på en måte alle som ser på bildet kan følge. Så stopper han opp ved det øyeblikket mureren skal legge ned den 196. steinen i muren, det han omtaler som «nåets øyeblikk». Her forlater Solstad det petimeteraktig observerende eller representerende språket – det som skildrer virkeligheten – og slipper seg ut i en nesten poetisk refleksjon. Han følger murerens blikk (kan han egentlig det?), og lar det falle på steinen, i ærefrykt for øyeblikket (hva er ærefryktens gest, hvordan ser den ut, hvordan vet han det?). Deretter åpner Dag Solstad nåets øyeblikk og foregriper de kommende øyeblikkene som aldri vil bli en del av dette kunstverket, da muren mures ferdig, og dermed vil skjule mureren som bygger muren.

Dag Solstad

Den lille allegorien settes i verk ved Solstads bevisste sammenføyning av maler og murer i teksten. Slik mureren bygger en mur, fanger malerkunstneren nåets øyeblikk – med ærefrykt – akkurat slik forfatteren Dag Solstad erfarer en kommende tid der mureren (og maleren og forfatteren) har forsvunnet bak muren. Et arbeid kommenterer et arbeid som kommenterer et arbeid. Kanskje er det det som er ærefryktens gest? Og vi som leser det aksepterer denne nesten unnselige replikken til Bjertnæs’ kunst, og tenker på Diderots Salonger, eller på hans samtidige Gotthold Ephraim Lessings «Laokoon. Eller om grensene mellom malerkunst og poesi1» fra 1766, der Lessing nettopp forsøkte å sette ord på ulikheten mellom kunstartene.

Teksten avslutter med den skjebnesvangre kvalifiseringen av murerens forsvinning; «Totalt forsvunnet». Dermed aner vi at også denne teksten, i likhet med de fleste artiklene og intervjuene i denne boka, kretser rundt det vi kan kalle Solstads litterære dødsbevissthet. Ikke bare vet den 80 år gamle forfatteren Solstad at han står ved det han selv omtaler som «dødens terskel» (i essayet «Forord til Myten om Sisyfos»), men han vet også at han i sin karriere som forfatter alltid og ugjenkallelig har forsvunnet bak sine verker, som han nå i sin alderdom er klar over muligens vil kunne forsvinne bak den muren ettertida, foreldelsen eller glemselen bygger.

Dag Solstad

Derfor skriver han om litteraturens foreldelse i essayet om Olav Duun. Derfor skriver han om barndommen, ungdommen og sitt tidlige voksenliv i essayene «Reisen vekk fra Sandefjord», «Brevveksling med Ragnvald Kalleberg» og «Om mitt forhold til Knut Hamsun» (som i humørfylt forbløffende liten grad handler om Hamsuns litteratur). Og derfor skriver han om sin egen skrivemåte, sitt norske språk og sitt norske vesen i essayene «Et oppgjør» (som er en herlig raljerende oppsummering av avisa Klassekampens journalistiske arrestasjon av Solstads kommabruk i 2019), «Kan man ødelegge et nasjonalt språk? Er det nødvendig?» og «Reisen gjennom, og til, mitt norske vesen».

Ikke alle disse artiklene og intervjuene er like interessante, men det finnes så å si alltid interessante passasjer i dem, som man kan stoppe opp ved, og gruble videre over. Boka gir kanskje mest til den som er mer enn middels opptatt av det litterære kunstverkets egenart, men den gir også fine skisser fra Solstads liv og levnet, som Solstads biografer vil kunne glede seg over i framtida. Det kanskje aller beste ved disse mange kuriøse innblikkene i Solstads liv som modernistisk forfatter er hvordan den avslutter (i essayet om Hamsun). Solstad har vært på litteraturseminar på Biskops Arnö i Sverige, og på toget hjem havner han i kupeen til en eldre kvinnelig forfatterkollega han har opplevd som en litt langtekkelig foredragsholder. Jeg skal ikke avsløre anekdoten hvor Solstad i fylla erklærer at han har erkjent at han er en god forfatter (gjennom et sitat som blir gjenkjent), og dermed også forteller noe om det livet han har levd som forfatteren Dag Solstad, men bokas siste ord er «lykkelig».


Mer fra Dagsavisen