Denne romanen er en ren vitaminpille

ROMAN

Mona Høvring

«Soga om Fråid. Hans meiningar og livskjensle. Som også inneheld somme salige stunder»

Samlaget

Kort summert dreier det seg om tre barn som er overlatt til seg selv grunnet en sterk frihetstrang hos foreldrene. Plutselig en dag forsvinner mor. Men sender hvert år et julekort. Mens faren med det storslåtte navnet August Augustus Vulgaris, stadig må til sjøs. Han dukker opp i hjemmet en gang i blant, utstyrt med glorete presanger fra den store verden. En dag kommer han hjem med en ny kvinne, den over to meter høye Demona - som aldri ler.

En sak for barnevernet kanskje, kan leseren tenke i et blaff av edruelig realisme. I Mona Høvrings glitrende prosa blir det snarere et eventyr om overlevelse. Og hvilket eventyr! Hvem savner realisme og psykologiske forståelsesformer i et univers som gløder av språklig overskudd.

[ Victoria (22) fikk hjertet sitt knust for tredje gang. Det ga henne inspirasjon til å skrive ned tankene. (+) ]

Det kan virke som om Mona Høvring blir språklig dristigere for hver bok. I alle fall utvidet hun sin leserskare med fjorårets vidunderlige «Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født», en bok som fikk Kritikerprisen. Allerede i 2013 ble hun nominert til Nordisk Rådes litteraturpris for «Camillas lange netter», inspirert av Camilla Colletts erindringsverk «I de lange nætter». Mona Høvring legger ikke skjul på at hun også i årets bok har hatt en inspirasjonskilde, til romanens tittel: Den 200 år gamle klassikeren til E.T.A Hoffmann: «Hannkatten Murr og hans liv og meninger».

Bortsett fra tittelen står romanen fram som et svært tydelig og typisk Mona Høvring verk. Der språket er den store motoren og resten faller på plass av seg selv. Bare disse navnene og beskrivelsen av de tre barna/ungdommene: Fråid som er romanens forteller synes å blunke ertelystent til sin navnebror, den gamle wienerlegen Freud, mens den «hjerteømme» storebroren Terje Eddipus kanskje har et ødipuskompleks, og til sist «den gullfine jenteflisa» Eva som alltid er i slikt strålende humør og dessuten har ansvaret for hjemmets praktiske vedlikehold. Eddipus er bokelskeren som kan hekle og lage mat, og ellers er opptatt av å holde orden på frisyren. Mens den 13-årige Fråid holder orden på finansene.

[ Hillevågsgjengen er tilbake, med bulder og brak, porno og pine, islam og krangel og plenty of Liebe. Hekkan så løye, og sakki så sårt (+) ]

Det er lett å bli forelsket i dette persongalleriet. For hør bare hvordan forfatteren beskriver deres utseende: «desse tre vevre skapningane med fortryllende stort hovud, med blafrende øyre og med auge som blinka så kaleidoskopisk av jade og latus lazuli og kol». Men alt er ikke eventyraktig i denne heimen. Fråid har sine mørke perioder da han alvorlig må erkjenne at foreldrene kanskje har en skremmende vid blindsone når det gjelder egen frihet. Mens den fryktinngytende Demona derimot har mer stabile kvaliteter. Kanskje kan han få henne til å le og til å bli. Et prosjekt som krever utholdenhet og kreativitet.

En innvendig som faller lett i pennen når man leser disse språklig forførende romansidene er den opplagte muligheten for at språket blir dekor og skjul for konflikter og følelser. Men Mona Høvring behersker også denne balansegangen. Det glansfulle, frekke og lekne språket blir i seg selv en overlevelsesstrategi, det trøster og varmer. Jeg vil ikkje leve med bremsene på, sier Fråid i romanen. Og Mona Høvring følger opp med befriende full gass til fantasien.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen