«Lettvint sensualitet», sa samtida. Nå er klassikeren endelig ute på norsk

«Det virker ikke som om Frøken Hurston har noe ønske i det hele tatt om å bevege seg i retning seriøs litteratur. [Hun] kan skrive; men prosaen hennes er ikledd den lettvinte sensualiteten som har klistret seg til negrenes uttrykk […] Karakterene hennes spiser og ler og gråter og arbeider og dreper; de svinger konstant, som en pendel i den trygge og smale banen der Amerika liker at negeren lever: mellom latter og tårer».

Det skrev den amerikanske forfatteren Richard Wright om sin kollega Zora Neale Hurstons roman «Their Eyes Were Watching God» i 1937. Han var, som Hurston, svart selv, og opptatt av svartes rettigheter i et rasedelt USA, der n-ordet var i bruk både som skjellsord og som en mer nøytral merkelapp.

[ Maskerte mennesker bortfører tibarnsmora fra hjemmet, mens barna ser på. Hun kommer aldri hjem igjen. Hva skjedde? (+) ]

Det forklarer skuffelsen hans. Skal man skrive en roman om svarte amerikanernes liv, bør den være eksplisitt politisk, mener Wright. Det betyr seriøs og alvorlig. Så hvorfor gidder Hurston å skrive om kjønnsroller og ekteskapsproblematikk – attpåtil med en vakker kvinne i hovedrollen? Det blir for lettvint, for sensuelt, mener Wright, totalt blind for at også skildringer av kvinners liv og prøvelser kan si noe politisk.

[ Norge deltok i slavehandelen. Ikke var vi snillere enn andre land, heller, viser denne forfatteren ]

84 år senere, lever imidlertid «Their Eyes Were Watching God» videre, mens Richard Wrights hovedverk «Native Son»/«Svart ungdom» (1940) i all hovedsak er glemt. Zora Neale Hurstons roman er en klassiker som blir mye lest og studert ved amerikanske videregående skoler og universiteter, og forfatteren selv innehar en trygg plass i den amerikanske litterære kanon.

[ En oversetter var håndplukket av Amanda Gorman, men måtte trekke seg på grunn av «feil» hudfarge. En annen fikk sparken av forlaget, av samme grunn. ]

Posisjonen kom ikke gratis. Mottakelsen av «Their Eyes …» var riktig nok bedre i de hvite etablerte mediene enn den var blant svarte kritikere. Men salget var såpass dårlig at Zora Neale Hurston aldri skrev flere bøker. Hun døde i 1960, og ble lagt i en umerket grav. Forfatteren var så godt som glemt da en annen forfatter – Alice Walker, kjent særlig for «Purpurfargen» – i 1973 startet arbeidet med å gjøre idolet sitt kjent igjen.

Alice Walker leita seg fram til graven hun trodde måtte være Hurstons, og satte opp et minnesmerke med teksten «Genius of the South», altså «sørstatsgeni» der. Hun skrev også et toneangivende essay om hvor gode Hurstons bøker generelt, og «Their Eyes Were Watching God» spesielt, er. Siden det har sistnevnte kommet i stadig nye opplag.

[ Samuel blir mobba og slått på internatskolen. Lærerne deltar. Slik bør det være, mente myndighetene ]

I 2005 kom dessuten filmversjonen, regissert av Oprah Winfrey og med Halle Berry i hovedrollen som Janie. Nå er romanen for første gang ute i norsk oversettelse, signert Aase Gjerdrum. På norsk heter den «Blikket var vendt mot Gud».

Ikke la tittelen lure deg. Dette er ingen bok om bønn og kristenliv, selv om den inneholder en naturkatastrofe av bibelske dimensjoner.

«Blikket var vendt mot Gud» er historien om Janie. Idet romanen starter, er hun nettopp vendt tilbake til bygda hun vokste opp. Det vekker stor oppsikt i hele lokalsamfunnet. Til ei venninne forteller hun om hva hun har drevet med i alle åra hun har vært borte.

Først oppveksten: Janies bestemor var slave. Hun ble gravid da hennes hvite eier voldtok henne, og fødte Janies mor. Også Janies mor ble voldtatt, ble gravid, og fødte Janie før hun stakk av gårde. Dette forklarer nok at Janies bestemor kjører hard kustus overfor den unge jenta. Da hun fersker tenårige Janie i å kysse en gutt, frykter hun at datterdattera skal få dårlig rykte, eller – like sannsynlig – gå enda lenger og smelles på tjukken.

[ Myten om gettoer i Norge er nettopp det – en myte. Mye av kritikken av Groruddalen er rasisme, mener denne forfatteren ]

Bestemor ordner opp, ved å arrangere giftermål mellom unge Janie og en mye eldre bonde. Bonden er fornøyd med hushjelpen han får. Utover det bryr han seg ikke om unge Janie. Hun orker ikke mer, og stikker av sammen med en ny type, den karismatiske Joe. De flytter til ei bygd bare for svarte, der Joe snart slår seg opp som kjøpmann og ordfører. Janie, har den kontrollerende og voldelige Joe bestemt, skal kun spille rollen som trofékone. Hun får ikke delta i bygdas sosiale liv.

Heldigvis dør Joe, og Janie arver masse penger. Det fører frierne til døra, men Janie holder igjen. I hvert fall til levemannen kalt «Tea Cake» dukker opp. Han behandler henne med større respekt enn Janie er vant med. Hun blir forelska. De to flytter til sumpområdet lenger sør i Florida, og jobber i jordbruket der.

[ Som liten hadde Amanda Gorman en talefeil. På Biden/Harris' innsettelse trollbandt hun verden med talegavene sine ]

Endelig opplever Janie lykke i ekteskapet. Det skal imidlertid endre seg, idet en orkan feier over området der ekteparet bor. Tea Cake blir gal, et skytevåpen dukker opp, og en rettssak følger. Der får Janie uventet hjelp av kvinnefellesskapet, på tvers av farge- og raseskillet.

Kvinnefellesskapet mot slutten er nok en av grunnene til at «Blikket var vendt mot Gud» regnes som en feministisk klassiker. Den råe skildringen av samfunnets – og menns – undertrykking av kvinner er en annen. Janie ønsker seg bare et godt liv. Hun vil ha kjærlighet. Selv om alle hele tida prøver å kue og knekke henne, slutter hun aldri å ønske seg noe mer, noe større. Et liv der hun kjenner mestring, glede, der hun utgjør en forskjell og selv bestemmer over sin egen skjebne. Bare det er uhyre radikalt for en svart kvinne i USA på 1920-tallet, noe som forklarer at boka også har plass i den afrikansk-amerikanske litterære kanon.

[ Bedre enn Ferrante, mener mange, mens Annie Ernaux og Gornack er andre assosiasjoner. Har du fått med deg denne bok-snakkisen? ]

Janie er ikke perfekt. Men det er sannelig ikke mennene rundt henne heller. «Blikket var vendt mot Gud» handler om løsrivelse, fra normer og forventninger som holder folk nede. Den viser fram partnervold som det store problemet det er, og forklarer at ekteskap faktisk ikke er den glamorøse løsningen mange vil ha det til.

Alvorlige greier. Likevel ingen traurig bok. «Blikket var vendt mot Gud» er spekka med morsomme observasjoner og skildringer, av en lun innsikt i menneskesinnet, uavhengig av rase og posisjon. Det stemmer, det White skrev, om at «karakterene hennes spiser og ler og gråter og arbeider og dreper», og at handlingen utspiller seg «mellom latter og tårer». Men det er en fin ting.

På engelsk er boka skrevet på svart sørstatsdialekt. Litt uvant i starten, men langt fra uoverkommelig å lese. Den fins også som lydbok, gratis tilgjengelig i «Mrs. Tedoras klasserom» på nett.

At «Blikket var vendt mot Gud» endelig kommer i norsk oversettelse, er uansett bra – et fint bidrag til mer mangfold i norske bokhyller.