Bøker

Anmeldelse «Sjalusimannen»: Trivelig Jo Nesbø

Den som forventer tempo, kompleksitet og dramatikk à la Jo Nesbøs Harry Hole-bøker, vil bli grundig skuffa av «Sjalusimannen». Men som snill og lettglemt underholdning fungerer hans nye samling fortellinger helt fint.

Krimnoveller

Jo Nesbø: «Sjalusimannen og andre fortellinger»

Aschehoug

Sjalusimannen av Jo Nesbø

At Jo Nesbø er noe for seg selv, har vel cirka hele det boklesende Norge fått med seg. Hver nye Harry Hole-bok er en garantert bestselger, her som i flere andre land. En mer kalkulerende forfatter, ville kanskje melket suksessen enda hardere, med enda flere bøker om den hardt prøvede Hole.

Jo Nesbø, derimot, ser heller ut til å utnytte rommet suksessen gir til å teste ut andre ideer og sjangere. Noen år tilbake prøvde han seg på hardkokt krim av pulp fiction-typen, med «Blod på snø» og «Mere blod».

«Macbeth» var hans mørke bidrag i en serie moderne tolkninger av Shakespeare, mens fjorårets «Kongerike» er et slags familiedrama. Han har skrevet barnebøker og noveller, og er fortsatt innom og traller litt med Di Derre når han gidder.

Det er ikke greit å gi ut kladden, såpass vet både Nesbø og forlaget.

Denne gangen, med «Sjalusimannen og andre fortellinger», har Jo Nesbø lekt seg med klassiske – for ikke å si gammeldagse – smågrøss av den typen Roald Dahl skrev, for eksempel i den glitrende fortellingen om den frosne lammelåret. Det er sju historier i Jo Nesbøs samling. Ingen like gode som Dahls lammelårfortelling, men flere av dem spennende nok, nesten koselig tidtrøyte.

Med ett unntak, har alle historiene jeg-forteller. Alle leder fram mot et slags aha-øyeblikk helt mot slutten. Ingen av løsningene voldsomt overraskende – det er tross alt begrenset hva som er mulig å få til med så få personer på så få sider som i hver av disse snuttene. Men det kan være gøy å lete etter svaret likevel. Ikke minst når man får rett.

Sjalusi er et åpenbart hovedmotiv

Unntaket er den av fortellingene som ender i et drabelig antiklimaks av typen skolebarn tyr til når de er leie av skriveleksa. «Men så var det bare en drøm»-vrien blir for lettvint i en bok for voksne, selv om historien helt fram til løsningen er av samlingens mest interessante. Det er ikke greit å gi ut kladden, såpass vet både Nesbø og forlaget.


Persongalleriet i «Sjalusimannen» er ellers passe variert: En mann og en kvinne møtes på business class på et fly. En ung kvinne med innvandrerbakgrunn plages av en kunde i kiosken der hun jobber. En drosjesjåfør finner en perleøredobb i bilens baksete. En nylig fraskilt kunstner avhøres av politiet om sin rike ekskones død. En søppeltømmer diskuterer sinnemestring med sin latviske kollega. En forfatter hater å opptre offentlig. Litt høyt, litt lavt, og klart flest menn.

«Sjalusimannen og andre fortellinger» vil ikke bli stående som noen klassiker

Dessuten har vi sjalusimannen selv – en gresk politimann som påstår han er ekspert på området, etter flere års personlig og profesjonell erfaring. Nå er han sendt fra Aten til øya Kalymnos for å avdekke et mulig sjalusimord i klatremiljøet der. På rollelista ellers: to unge menn som er eneggede tvillinger, flere vakre unge kvinner, samt politimannens egen ungdomsflamme og studiekompis. Med sine 110 sider, er «Sjalusimannen» den klart lengste og mest komplekse av fortellingene, mens de andre klokker inn på mellom ti og førti sider hver.

Sjalusi er et åpenbart hovedmotiv i «Sjalusimannen». «Det finnes noe som heter åtti-prosent-regelen i drapssaker. I åtti prosent av tilfellene er den skyldige i nær relasjon til offeret, i åtti prosent av disse er den skyldige ektemannen eller kjæresten, og i åtti prosent av disse igjen er motivet sjalusi. Det gjør at allerede når vi tar telefonen på Drapsavsnittet og hører ordet «myrdet» uttalt i andre enden, så vet vi at det er femtien prosent sjanse for at motivet er sjalusi», forklarer den greske politimannen.

Sitatet er rimelig typisk. Også i flere av de andre fortellingene forklarer hovedpersonen ulike fakta for leseren. Hva som gjør en gass dødelig, eller en gift. Hvordan hjernens bestanddeler virker. Detaljer fra sportsklatringens verden. Stort sett greie fakta, innimellom litt boksideknitrende og tunglabbet framført, her som i Nesbøs andre bøker. Han er normalt bedre på driv og action enn på dialog og filosofisk-psykologisk innsikt. Sjangervalget her gjør det vanskelig å kamuflere.

«Sjalusimannen og andre fortellinger» vil ikke bli stående som noen klassiker. Men som enkel underholdning, ikke minst for alle som er lei av overdrevent lange og detaljerte voldsskildringer av den typen også Harry Hole-bøkene er kjente for, er samlingen godkjent. Om ikke annet gir det plusspoeng at Jo Nesbø fortsatt gidder å teste nye sjangere. Plutselig treffer han gull.







Mer fra Dagsavisen