Anmeldelse Naoise Dolan - «I godt selskap»: Kynisk i kjærlighet

Naoise Dolan

«I godt selskap»

Oversatt av Hilde Lyng

Aschehoug forlag

«Jeg var ikke flink til så mye, men jeg var flink med menn, og Julian var den rikeste mannen jeg noen gang hadde vært flink med.»

Ordene tilhører Ava, 22 år, forteller og hovedperson i irske Naoise Dolans debutroman «I godt selskap» (engelsk: «Exciting Times»). Ava er fra Dublin, men bosatt i Hongkong, der hun har tatt en halvdårlig betalt jobb som engelsklærer for barn av ambisiøse foreldre.

Julian er britisk. Utdannet ved prestisjeuniversitetet Oxford, nå ansatt i en bank i Hongkong, og rimelig privilegiumsblind. Lønna hans, på flere millioner kroner i året, er tilsynelatende det Ava liker best ved ham. Hun setter dessuten pris på at han redder henne fra den kakerlakkbefengte leiligheten hun delte med to tilfeldige andre, og heller lar henne bo gratis hos ham. Innimellom kjøper han dyre ting til henne, noe hun også liker.

[ Påskeferien er over, men disse lytte- og lesetipsene fra Dagsavisens kulturredaksjon står seg greit også i hverdagen. Hva med litt sosialistlesbefeminist-krim, for eksempel? ]

«Formuesgapet oss imellom var for stort til at det gjorde meg ubekvem. Forskjellen var på et klovnaktig nivå som jeg ikke kunne betrakte med annet enn fornøyelse.» oppsummerer Ava. Hun lurer på om bo-ordningen kanskje gjør henne til en dårlig feminist, eller om den heller kan ses som et brudd på «den kapitalistiske oppfatningen om at jeg bare var verdt noe hvis jeg betalte for meg selv», men bestemmer seg for at det er liten vits å dvele ved spørsmålene før det hun selv kaller et «eksperiment» er over.

[ – Forestillingen om at Jesus ble født av en jomfru, er bare en fordom. Ikke het hun Maria, heller.  ]

«Eksperimentet» innebærer også at Ava og Julian ligger sammen, selv om begge er tydelige på at de ikke er kjærester på ekte. At de ikke elsker hverandre. Bare «potensielt», som Ava oppsummerer det.

Det oppsummerer egentlig hele Ava rimelig greit, særlig slik hun er i starten av «I godt selskap». Intelligent kalkulerende og analyserende, og spesielt god på språklige nyanser og forbehold. Mer opptatt av økonomisk trygghet enn genuine følelser. Hun holder avstand, samler informasjon, vrir og vurderer, uten at noe ser ut til å gå spesielt hardt inn på henne.

Ava flyter på overflaten av livet, og forholder seg til det virkelige livet slik hun forholder seg til sosiale medier: Som en slags plattform for posering og posisjonering, ingenting ekte. I hvert fall er det slik hun jobber hardt for både å framstå og forstå seg selv.

Ikke uten grunn sammenlignes Naoise Dolan med landskvinnen Sally Rooney

—  

Helt til den kalde fasaden brister, i hvert fall litt. Julian reiser tilbake til London et halvt års tid, men lar Ava bo igjen i leiligheten sin. Med Julian borte, blir Ava kjent med Edith. Hun kommer fra en rik Hongkong-familie, og er utdannet ved prestisjeinstitusjoner i England. Nå har Edith en travel, svært godt betalt jobb som advokat i Hongkong.

[ Historien er helt vill: Plutselig braser væpnede mennesker inn i stua og røsker med seg tibarnsmoen Jean. Hvorfor, og hvorfor ville ingen hjelpe barna hennes etterpå? ]

I starten ser Ava, sin vane tro, mest på Ediths fasade. Hun vil ha pengene, stilen, tingene Edith har. Hun forstår egentlig ikke hva Edith ser i henne, en fattig engelsklærerboms. Ikke at hun røper at det er det hun faktisk er. At hun bor gratis hos Julian og er elskerinnen hans, lar hun behendig være å nevne. Hun er for fascinert av den stilige advokaten. Og av det Edith kan gi henne.

Det mest interessante med «I godt selskap» er ikke egentlig selve handlingen, men hvordan Naoise Dolan bruker Ava som lerret for refleksjoner rundt klasse, ulikhet, kjærlighet og parforhold i en samtid drevet av fasadejag og nett-posering.

—  

Da Ava oppdager at også Edith har pyntet på sin fasade for å imponere henne, blir hun genuint overrasket – merkelig nok, kanskje, for noen som ellers ser på kjærlighetsforhold med kald kynisme, som en slags praktisk transaksjon ført utelukkende på det fornuftsstyrte planet.

Ava og Edith blir elskere. I hemmelighet, siden Ediths seksuelle preferanse er hemmelig for den konservative familien hennes. Da Julians retur nærmer seg, blir imidlertid Ava tvunget til å velge: Edith, eller Julians fine leilighet?

[ Nekrofili som underholding? Å jada, i denne romanen fungerer det fint (+) ]

Hva valget blir, skal ikke røpes her. Det mest interessante med «I godt selskap» er ikke egentlig selve handlingen, men hvordan Naoise Dolan bruker Ava som lerret for refleksjoner rundt klasse, ulikhet, kjærlighet og parforhold i en samtid drevet av fasadejag og nett-posering. Ikke uten grunn sammenlignes Naoise Dolan med landskvinnen Sally Rooney, kjent for romanene «Samtaler med venner» og «Alle andre» – sistnevnte også kjent som TV-serie under originaltittelen «Normal People».

[Dolan] skriver fram karakterer som holder verden på avstand gjennom sarkasme og posering, og som virker komfortable med å se kjærlighet og parforhold som en slags kjølig kalkulert transaksjon: Hva får jeg utav dette.

Begge to har godt grep om sosiale medier, og hvordan disse påvirker folk. De viser fram millennial-generasjonens desperate higen etter økonomisk trygghet, følelsen av systemisk skjevfordeling i deres disfavør. Begge skriver fram karakterer som holder verden på avstand gjennom sarkasme og posering, og som virker komfortable med å se kjærlighet og parforhold som en slags kjølig kalkulert transaksjon: Hva får jeg utav dette?

Og begge er avslappet rundt likekjønnet sex – streit eller skeiv spiller ingen rolle, her trengs ingen ut-av-skapet-scener.

[ Fikk du med deg Kazuo Ishiguro-intervjuet, der Nobelprisvinneren snakker om hva som skjer med oss alle om vi kun reduseres til algoritmer? Hint: Det er litt skummelt... ]

Stilen er imidlertid ulik. Sally Rooney er mer løstflytende, der Naoise Dolan er stram, konsis og litt ordbokaktig, både i original og oversettelse. Dolan skriver eksplisitt om språk, og om hvordan klasse bakes inn i ulike engelskspråklige dialekter. Ava har fått jobb som engelsklærer tilsynelatende fordi hun er hvit, ikke fordi hun snakker den «korrekte», litt jålete BBC-engelsken Hongkong-foreldrene forventer av henne. Dermed må også hun undertrykke sin Dublin-dialekt, som hun allerede vet er mindre verdt enn den britiske varianten. England koloniserte både Irland og Hongkong, og hierarkiet består også etter frigjøringen, observerer Ava tørt.

[ Den norske filmskaperens Oscar-nominerte film fra Hongkong irriterer Kina så mye at de nekter kinesiske TV-kanaler å sende prisutdelingen ]

Dypere enn det dykker imidlertid ikke Naoise Dolan i Hongkongs politikk- og samfunnsliv. Det er expat-bobla hun skildrer, Hongkong er mest en kulisse.

Alle som setter pris på sarkastisk humor, konsise setninger og morsomme karakteristikker, vil imidlertid kunne like «I godt selskap». Selv om det må være lov å håpe at det fins millennials som går gjennom livet med et lite knepp mindre kalkulert kynisme og avstandtagen – særlig i kjærlighetslivet – enn karakterene hos Naoise Dolan og Sally Rooney.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]