Bøker

Her er poeten som trollbandt en hel verden

Som barn slet Amanda Gorman med en talefeil. Denne uka målbandt hun verden med sin musikalske diktframføring på Biden/Harris' innsettelsesseremoni, fylt av håp og framtidstro.

Den 22 år unge poeten Amanda Gormans framføring av diktet hun har skrevet, «The Hills We Climb», var et klart kunstnerisk høydepunkt på Biden/Harris’ innsettelsesseremoni onsdag kveld. Foto: Patrick Semansky/AP/NTB

– Da jeg var liten, hadde jeg en talefeil, så det har alltid vært utrolig viktig for meg å kunne skrive for å kunne uttrykke meg. Jeg husker at jeg prøvde å uttale ting ingen forsto, så jeg måtte skrive dem ned. Men det var først i tredje klasse det gikk opp for meg at skriving faktisk kan være en yrke for en kvinne, sier Amanda Gorman i et intervju med nettmagasinet The Lily, et magasin av og for kvinner.

Nitten år gammel ble hun USAs aller første såkalte Youth Poet Laureate, altså unge nasjonaldikter, valgt framfor fire andre finalister i 2017. I sommer ble hun uteksaminert fra prestisjeuniversitetet Harvard, med en grad i sosiologi.

Les også: Sumaya Jirde Ali er tilbake. – Jeg har tålt altfor mye

Tro, håp og fellesskap

På Joe Biden og Kamala Harris’ innsetting den 20. januar ble Amanda Gorman, 22 år gammel, tidenes yngste poet som fikk framføre et egenskrevet dikt på en slik seremoni. Diktet heter «The Hill We Climb».

Hun tok scenen, nasjonen, verden med storm.

Sola gnistret i den knallrøde silkehårbøylen, det glødet i solgule kåpeermer, idet Amanda Gorman nærmest danset seg gjennom diktet, med grasiøse armbevegelser, nydelig frasering og imponerende god diksjon.

Les også: At alt var idyll i Groruddalen før innvandrerene kom, er en myte 

«When day comes, we ask ourselves where can we find light in this never-ending shade?» begynte hun, «hvor kan vi finne lys i denne uendelige skyggen?».

Så sang hun fram poesien, med sitt klare optimistiske budskap om at håpet vil finne fram, og at fellesskap fins. «Når dagen kommer trer vi ut av skyggen[...]For der er alltid lys/om bare vi er modige nok til å se det/om bare vi er modige nok til å være det», blir en flat norsk oversettelse av de siste linjene.

Les også: Hva får den dølle hvite dama til å tro at den kule svarte barnevakten vil bli hennes nye bestevenninne? Privilegium. 

Oppdatert med angrep

I originalen er «The Hill We Climb» fullt av rim og referanser, allitterasjoner og aforismer, altså bokstavrim og fyndig oppsummerende setninger. Amanda Gorman ble spurt i desember om hun ville lese på seremonien. Det var Joe Bidens kone Jill, som har doktorgrad i utdanning med fordypning i engelskundervisning, som kjente til henne og tenkte hun ville være perfekt.

Poeten begynte på diktet med tanke særlig på Black Lives Matter-bevegelsen. Etter angrepet på Capitol 6. januar, presset inspirasjonen på. Om kvelden etter at angrepet var slått ned, var diktet ferdig, har hun fortalt i et intervju med The Wall Street Journal.

Les også: Hva er egentlig greia med de sinte hvite mennene i USA? Ben Lerner leter etter svar i språkets kollaps (D+)

Angrepet «ville knuse nasjonen», skriver Gorman i diktet, men selv om «demokratiet kan bli midlertidig satt til side, blir det ikke slått ned».

Nasjonen er ikke ødelagt, bare uferdig, fortsetter hun, et sted der ei tynn svart jente, etterkommer av slaver og oppdratt av ei alenemor, kan drømme om å bli president, for så å få framføre dikt for en.

Les også: Black Lives Matter. Her er noen gode bøker med bevis

Ingen sangfugl

Amanda Gorman er med andre ord en suksesshistorie av den typen amerikanerne, kanskje egentlig alle, elsker.

Hun ble født i Los Angeles 7. mars 1998. Tvillingsøstera, Gabrielle, er politisk aktivist. Moren deres er engelsklærer for sjetteklassinger på en sliten skole i den underprivilegerte bydelen Watts. Hun oppdro de tre barna alene. Selv om økonomien var stram, klarte hun å sende dem til privatskolen New Roads. Der fikk tredjeklassingen Amanda øynene opp for poesi.

– Egentlig ville jeg bli sanger. Så gikk det opp for meg at jeg ikke kan synge, ikke om det så var for å redde mitt eget liv, ler Gorman i nettmagasinet The Lilys artige intervju.

Les også: Krig er fred. Eller hvordan var det der egentlig, nå igjen?

Heia lærere!

I intervjuet har hun også følgende budskap til alle morsmålslærere, i hennes tilfelle engelsklærere, som moren:

– Det er et spesielt sted for engelsklærere i himmelen. Med åpen bar og stort bibliotek! Alltid når du leser om store forfattere, står det at «de underviste i engelsk en stund». Så klart, det er jo sånn man blir et godt menneske!

Les også: Han gjeninnfører slaveriet i USA. Folk elsker det

«Hamilton!»

En av disse forfatterne med lærererfaring hun drar fram, er Lin-Manuel Miranda, mannen bak den vilt populære musikalen «Hamilton».

En av sangene derfra, «Aaron Burr, Sir», ble Amanda Gormans medisin mot talefeil. Den er full av r-lyder, som var det poeten slet med, og dermed perfekt til innøving av korrekt amerikansk r-lyd. I «The Hill We Climb» er det derfor flere referanser til «Hamilton», noe Miranda oppfattet og takket for på Twitter: «Perfekt! Perfekt skrevet, perfekt framført. Alt sammen. Bravo!»

Burfugl

Andre kjendiser stilte seg også i gratulasjonskøen, fra førstedamene Hillary Clinton og Michelle Obama, via valgaktivister som Stacey Abrams, til en lang rekke litteraturkritikere i amerikanske og internasjonale medier. «Jeg har aldri vært mer stolt av å se en annen ung kvinne stige fram. Maya Angelou heier – det gjør jeg også», skrev Oprah Winfrey på Twitter.

– Takk! svarte Gorman, og sa at hun ikke ville vært der hun er i dag om hun ikke kunne danse i andre kvinners fotspor. På ringen hun bar på høyrehånda onsdag, var det montert en fugl i bur. Den er et symbol på nettopp Maya Angelou, forfatteren kjent blant annet for den knallsterke memoarboka «I Know Why the Caged Bird Sings» (1969), om rasisme («Jeg vet hvorfor burfuglen synger», 1978).

Les også: Colson Whitehead skriver om amerikansk slavehistorie, men tviler på at Trump leser bøkene hans. De er jo på mer enn to sider...

Tradisjon

Maya Angelou (1928-2014) er en av poetene som har lest dikt på innsettelsesseremonien for amerikanske president, alle fire Demokrater.

John. F. Kennedy startet tradisjonen i 1961, ved å invitere den da 87 år gamle Robert Frost. Frost skrev et nytt dikt for anledningen, kalt «Dedication». Da 20. januar 1961 kom, skein imidlertid sola så sterkt på scenen at den aldrende mannen ikke klarte å lese fra manuskriptet sitt. I stedet resiterte han et dikt han kunne utenat, «The Gift Outright»:

«The land was ours before we were the land's», starter det, altså «landet var vårt før vi var landets», før Frost forklarer at det var koloniherren England som holdt Amerika tilbake, før landet ble amerikanernes eget, fordi de elsket og æret det.

Anti-kolonialisme

Maya Angelou hylles av Bill Clinton på sistnevntes innsettelsesseremoni i 1993. Foto: Mark Lennihan/AP/NTB

Bill Clinton hyller Maya Angelou på seremonien 20. januar 1993. Foto: AP/NTB

Det noe imperialistiske innholdet fikk sitt høflige, men klart syrlige, svar da nettopp Maya Angelou i 1993 resiterte «On the Pulse of Morning» i Bill Clintons innsettelse. I diktet ramser hun opp folkegrupper hvite kolonister har undertrykt – Maya, Pawnee, Apache, Seneca, Cherokee – og folkegrupper som ble kjøpt og brukt som slaver – Ashanti, Yoruba, Kru – i en påminnelse om hvem som har betalt for denne amerikanske drømmen, ideen om at landet tilhører den hvite mann.

Les også: Tenåringen ble skutt enda han bare skulle kjøpe godteri. Det ble starten på en hel bevegelse

Egen sjanger

I Bill Clintons andre innsettingsseremoni i 1997, leste Miller Williams, mens Barack Obama valgte Elizabeth Alexander i 2009 og Richard Blanco i 2013. Amanda Gorman kjenner både Alexander og Blanco. Ingen av de foregående poetene har imidlertid fått den samme overstrømmende mottakelsen som Amanda Gormans slampoetiske «The Hill We Climb».

– Jeg har på en måte snublet over akkurat denne sjangeren. Det er følelsesmessig tilfredsstillende for meg å skrive noe som folk blir rørt av, om så bare for en kveld, svarte hun i The Washington Post. Spørsmålet var hvorfor hun ofte skriver dikt også til andre innsettelsesseremonier og feiringer, som da Harvard æret sin nye universitetspresident i 2018, eller Nike ba om en reklametekst til ære for afrikansk-amerikanske idrettsutøvere i februar 2020.

Mye handler om representasjon.

– Poesien er ikke blind, sa hun til The Lily.

Til Washington Post:

– Når man vokser opp som svart i Amerika, lærer du fort at kroppen din kan ødelegges. Moren min forberedte meg på hva det vil si å vokse opp med mørk hud i Amerika, hvilket politisk klima som omga meg. Da jeg begynte å skrive, tenkte jeg på besteforeldrene, barna, fedrene og mødrene, alle amerikanerne jeg ville skulle føle seg representert av mine ord.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no