Bøker

Bokanmeldelse Leif Bull: Drabantbyen som litterært drivhus

Fra Anne-Cath. Vestly til Zeshan Shakar. Leif Bull viser kreativiteten og mangfoldet i drabantbylitteraturen i sin nye bok.

ESSAY

Leif Bull

«Ganske følsom til å være fra østkanten: Drabantbyen i norsk litteratur. Et essay»

Cappelen Damm

Leif Bull har en doktorgrad i amerikansk litteratur, har vært forlagsredaktør og skrevet en barnebok om Edvard Munch, og nå et 200 siders essay med tittelen «Ganske følsom til å være fra østkanten. Drabantbyen i norsk litteratur».

###

Her snakkes ikke den norske drabantbyen ned, men opp. Boka er blitt en overbevisende motfortelling til Medie-Norges hyppige elendighetsskildringer fra steder som Stovner, Veitvet, Holmlia og Romsås. Den frie formen han har valgt, essayet, gir rom for personlige og biografiske betraktninger, gir struktur til stoffet og gjør det lett tilgjengelig.

###

Leif Bull. Foto: Cappelen Damm

Leif Bull, selv bosatt på Holmlia, presenterer et stort knippe kjente forfattere for å belyse drabantbylitteraturen og undersøke den fra flere ståsteder. Ikke bare Groruddalen er representert i boka, også Rykkinn i Bærum har fått et lengre avsnitt gjennom et par av bøkene til Nikolaj Frobenius.

Les også: – Historien om at alt var idyll i Groruddalen før innvandrerne kom, stemmer ikke, sier «Getto»-forfatter

Leif Bull har hentet fram så forskjellige forfattere som Eva Ramm, Anne-Cath. Vestly, Axel Jensen, Dag Solstad, Tove Nilsen, Roy Jacobsen, og beveget seg opp til nåtiden med Zeshan Shakars «Tante Ulrikkes vei» og Linn Strømsborgs «Furuset».

Det er ingen glorifisering av drabantbyen som stilles til skue i denne litteraturen. Tvert imot er den ofte skrevet med glorifisering av landsbygda som motpart. Eva Ramm og hennes bestselgende roman «Støv på hjernen» er kanskje ukjent for mange i dag, men vakte stor oppsikt da den kom i 1958. Ramm framstilte husmortilværelsen i drabantbyen som et voldsomt velstandsløft, men også som en særdeles trang og kontrollert tilværelse, mens bygda man måtte dra fra omtales i nær nasjonalromantiske termer.

Les også: Nå er det vår! I hvert fall i bokhylla

Guro Sandsdalens bok «Dagbok frå ein drabantby» fra 1972 framstilte drabantbyen som ødeleggende og grå i kontrast til den frodige og «ekte» landsbygda.

Tove Nilsens «Skyskraperengler» fra 1982 beskriver en mor som alltid lengtet til trøndelagsbygda der det gode, naturlige livet utfoldet seg. Den skarpe og vittige Tove Nilsen smadrer dette bildet ettertrykkelig når en ferietur avslører et ganske annet bilde. «Skyskraperengler» sto også for en «oppgradering» av drabantlivet i den forstand at både mangfoldet av menneskeskjebner og nærheten til en natur med skog og vann framstilles som noe eventyrlig

Les også: Brølende sinte amerikanske menn. Hva er greia? Denne boka prøver å finne svar (D+)

Leif Bull understreker at det er flere «slike røde tråder» i drabantbylitteraturen, og at den eldre og den yngre litteraturen er i en stadig «samtale».

Typisk for dette er måten Leif Bull løfter fram Anne- Cath. Vestlys bøker på. Hun blir kreditert som den foregangskvinnen hun faktisk var i norsk «drabantbylitteratur». Hun løftet fram drabantbyen som noe «eventyrlig» i bøkene om Ole Aleksander og Aurora. I Axel Jensens «Epp», som kom ut bare et par år før Vestlys bøker, er drabantbyen blitt bildet på et slags utenomjordisk monster, en grell motsats til Vestlys bøker.

Les også: Fikk du sikret deg Anne-Cath. som 20-kroning?

Det underliggende spørsmålet som Leif Bull prøver å besvare er i hvilken grad omgivelsene påvirker våre følelser og livet vårt. Han lykkes med å vise hvor subjektivt og komplekst dette forholdet er. Som når Nikolaj Frobenius i den mye omtalte romanen «Teori og praksis» framstiller gapet mellom hensikt og resultat i historien om en oppvekst på Rykkinn, der arkitektfaren hadde vært en av utformerne. Dag Solstad og hans roman «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» med Romsås som bakteppe får mye omtale i boka. Det samme får naturlige nok Per Petterson og Roy Jacobsen. Christopher Nielsen og Gene Dalby nevnes som representanter for den røffere litterære formidlingen av drabantbylivet.

Interessant blir det også når Leif Bull trekker fram suksessboka til Zeshan Shakar, «Tante Ulrikkes vei» og påpeker det faktum at i den nyeste litteraturen er det ikke lenger bygda som er motsetningen til drabantbyen, men sentrum i Oslo, Karl Johan og Oslo vest. Både Jamal og Mo i romanen drømmer om dette «landet utenfor». Sånn sett klarer denne lille romanen å si veldig mye om integrering, identitet og utenforskap, mener Bull.

Leif Bull byr på seg selv og sitt eget liv på Holmlia som innledning til bokas forskjellige kapitler. Noen ganger virker dette grepet litt forvirrende på leseren, skriver han om seg selv eller romankarakterene? Kanskje kunne han kortet ned disse delene av boka. Eller er dette en smålig innvending om en bok som lykkes med sitt prosjekt: å vise fram mangfoldet og kreativiteten i drabantbylitteraturen.

Spesielt er det at han løfter fram en forfatter som Anne-Cath. Vestly og påviser originaliteten og det positive og gledesfylte ved å bo i blokk i en overgangstid i Norge, der blokka representerte moderniteten og den «fæle» urbaniteten.

I de siste tiårene har veldig mye av litterær kreativitet hatt utspring i drabantbyen, Groruddalen har vært rene veksthuset for ny, norsk litteratur. Gledelig da med et kritisk blikk på fenomenet, og gjerne flere blikk – på det store mangfoldet som har kommet til i nyere tid.

Mer fra Dagsavisen