Bøker

Bra bøker i et dårlig år

2020 har faktisk vært et premieår på bokfronten, selv om det du vet ødela mye av leseroen. Men noe festet seg. Her følger en anmelders høyst personlige liste over årets beste bøker.

Jeg elsker lister. Å lese dem, og å lage dem. Beste filmer, beste album, beste bøker.

Særlig bøker. Hvert år setter jeg meg ned med notatene mine over bøkene jeg leste året som gikk, og kårer mine favoritter. Årets beste. Normalt er det rundt hundre ferdigleste bøker å velge blant. Dessuten mellom femti og hundre jeg har bladd litt i, nærlest en del av, skumma slik at det ikke teller som lesing, men likevel gir overfladisk inntrykk.

Les også: Her er enda flere boktips fra 2020 – til ulike typer lesere

Desember 2020 er jeg ikke helt der. Riktig nok har jeg leste mange glitrende romaner i året som gikk. Men det var også måneder der jeg knapt orket å lese noe som helst. Noen bøker opplevdes annerledes på grunn av omstendighetene. Andre bare funka ikke. Ikke med pandemien hengende over nakken. Jeg har lest mer tilfeldig. Mange hyllemeter krim, noe jeg normalt ikke prioriterer så høyt. Flere klassikere, inkludert gjenlesninger. Til og med lydbøker, noe jeg normalt unngår fordi jeg irriterer meg over opplesernes o-ver-drev-ne dik-SJON og umusikalske frasering.

Men altså færre nyutgivelser, særlig norske. Dessuten færre bøker totalt – så langt mellom åtti og nitti, avhengig av tellemåte.

Årets liste er dermed ingen ultimat guide fra noen med fullstendig oversikt. Noe den for så vidt heller aldri er – det gis tross alt ut langt mer enn hundre bøker hvert år her i landet. Det er imidlertid en liste over genuint gode leseopplevelser. Faktisk årets beste.

Alle bøkene, utenom de i bonusmaterialet, ble utgitt for første gang i 2020. De presenteres i alfabetisk rekkefølge, ikke rangert.

OVERSATT ROMAN
Anna Burns, «Melkemannen»
Oversatt av Kirsti Vogt
Oktober forlag

Måtte jeg velge kun én, ville jeg valgt denne Bookerprisvinnende romanen som årets aller beste. Handlingen utspiller seg noen måneder i en nordirsk by på 1970-tallet. Katolikker og protestanter står knallhardt mot hverandre, man kan verken kan velge fotballag eller te-merke uten at det er en politisk ytring.

Da den eldre, paramilitært tilknytta lokale helten kalt Melkemannen legger sin elsk på bokas 18-årige hovedperson, får hun dermed et problem. Hun vil helst unngå konflikt. Vil bare lese klassikerne sine i fred mens hun vandrer gatelangs. Det misliker folk.

Anna Burns. Foto: AFP/NTB

«Melkemannen» er en briljant utforskning av makt. Kjønnsmakt. Hierarkisk makt. Konvensjonens makt. Den viser hvor paranoide folk blir av å leve midt i en konflikt, hvor få og dårlige valg de har og tar.

Romanen er fortellerteknisk original. Ingen har navn, og setningene er lange. Men romanen er langt fra så «rar» som deler av internett hevder. Vel verdt tida, og mat for tanken lenge etterpå!

Les hele anmeldelsen av «Melkemannen», og fortellingen om den lutfattige forfatteren som skrev boka

ROMAN
Jon Fosse: «Septologien III-V: Eg er ein annan»
Samlaget

Det blir stadig tydeligere at det Jon Fosse holder på med i sjubindsverket «Septologien», holder verdensklasse. Midterste bok, med del tre, fire og fem, plukker opp tråden der forrige bind slapp, i novembermørket hos den aldrende bildekunstneren og tørrlagte alkoholikeren Asle.

Jon Fosse. Foto: Mimsy Møller

I kjent Fosse-stil strømmer tankene og setningene mer og mindre fritt, blandet med skildringer av det Asle foretar seg gjennom dagen. En biltur til byen for å levere kunst til galleristen trigger mange barndoms- og ungdomsminner. De viser dragningen mot kunst, mot skaping. Katolikken Asle tenker på Gud. Kanskje fins det gode, det vakre, det sanne. Hverdagen fins definitivt, og andre mennesker. Noen er gått tapt.

Jon Fosse skaper unik stemning, i sin egenartede språkføring. Selv om denne boka er bedre enn forrige, «Septologien I-II: Det andre namnet», bør de imidlertid leses i rekkefølge.

Les hele anmeldelsen av Jon Fosses «Septologien III-IV» her

OVERSATT DOKUMENTARDIKT
Marit Kapla, «Osebol»
Oversatt av Bjørn Alex Herrman, Aschehoug

Nei, «dokumentardikt» er egentlig ingen sjanger, men denne nydelige boka er en blanding av roman, dokumentar og dikt, så det får stå.

Svenske Marit Kapla har gått fra dør til dør i den lille bygda Osebol og snakka med folk om hvorfor de vil bo der. Noen unge, enda flere eldre. Osebol er i ferd med å avfolkes. Det er den vanlige visa, om arbeidsplassene som forsvant og byen som lokket, om endringer i skogdrift og landbruk og livskår. Oppå alt dette en villet svensk sentraliseringspolitikk.

Marit Kapla. Foto: Trinidad Carillo for Aschehoug forlag

Det lyder tørt, men er underlig rørende. Engasjerende. Energisk. På få linjer tekst – luftig oppstilt som et dikt, men lett å lese som en roman – klarer Marit Kapla å risse fram velkjente typer, med stor kjærlighet. Nostalgisk om tida som var, åpen rundt tid som skal komme.

En fortelling om trass, varm og vakker. Alt i en pent utformet bok.

Les hele anmeldelsen av Marit Kaplas «Osebol» her

ROMAN
Lars Mytting, «Hekneveven»
Gyldendal

Andre bind i trilogien om de overnaturlige kirkeklokkene i den fiktive bygda Butangen i Gudbrandsdalen er bedre enn det første, «Søsterklokkene» (2018).

Året er 1903. Samfunnet er fremdeles førmoderne, med naturalhusholdning, mektige storbønder og lutfattige småkårsfolk med fryktelig karrige liv.

Bygdas prest leter etter den mytiske bildeveven to siamesiske tvillingsøstre skal ha vevd på 1600-tallet. Unge, fattige Jehans driver med jakt, og kommer slik i kontakt med en rik, skotsk herskapsherre. Han treffer også ei fager budeie han liker godt.

Så kommer moderniteten. Kraftproduksjon. Enklere kommunikasjon. Opprør mot vante vaner. Mye vinnes, noe går tapt. «Hekneveven» er et spennende eventyr for voksne, med modige helter og dumme skurker, mystiske forbindelser og underlige gåter, i lettlest og fintflytende prosa.

Les hele anmeldelsen av Lars Myttings «Hekneveven» her

ROMAN
Olaug Nilssen, «Yt etter evne, få etter behov»
Samlaget

Hvem skal gi omsorg om ingen orker? Det er det sentrale spørsmålet i Olaug Nilssens første roman etter sterke «Tung tids tale» (2017).

Mellomsøster Lea har en sønn med autisme. Hun er utslitt. Storesøster Rakel ordner opp og tar ansvar for gutten. Søstrenes foreldre orker ikke å bidra, og lillesøster og attpåklatt Linda synes Lea må skjerpe seg. Rakel forstår at det er for vanskelig for Lea. Men hva om ikke hun heller klarer mer?

Vanskelige problemer uten enkle løsninger, der altså. Politisk, siden storsamfunnet også må bidra. Men også personlig – hva skjer med familier, søskenforhold, relasjoner når de utsettes for press?

Alt dette ispedd mange morsomme observasjoner, en dæsj sosiale medier, flere søsken-gnisninger, en from bedehusmann og en deilig dose kristenspråk, inkludert et lite lass Bibel- og Bjørn Eidsvåg-referanser.

Les hele anmeldelsen av Olaug Nilssens «Yt etter evne...» her

ROMAN
Zeshan Shakar, «Gul bok»
Gyldendal

En spennende, morsom og rørende fortelling om byråkraters arbeid med statsbudsjett i et departement? Ingen så den komme. men ja takk!

Zeshan Shakars andre roman, etter fenomenet «Tante Ulrikkes vei» (2017), følger Mani fra Haugenstua. Han har studert økonomi ved BI, og hadde tenkt å bli rik raskt. Så skjedde ikke det. Mani fikk jobb i Oppvekstdepartementet i stedet, noen måneder før 22. juli 2011.

Zeshan Shakar. Foto: Mimsy Møller

Der er læringskurven bratt. Kulturkrasjene mange. Det er ikke lett å stå med en fot i arbeiderklassen og en i middelklassen, ikke alltid bare enkelt å ha foreldre og venner med innvandrerbakgrunn, og selv være norsk.

«Gul bok» er dessuten en knallsterk 22. juli-roman, som viser hva terroren gjorde med Norge. Den tar for seg kjærlighet og vennskap, og er en hyllest til Y-blokka. Språklig finstemt, som debuten.

Les hele anmeldelsen av Zeshan Shakars «Gul bok» her

OVERSATT ROMAN
Ali Smith, «Vår»
Oversatt av Merete Alfsen, Oktober forlag

Ingen skriver som skotske Ali Smith, virtuost gjendiktet av Merete Alfsen. På sin særegne, referanserike, sjangerblandende måte tar hun opp faktiske og pågående politiske hendelser, som Brexit, brannen i Grenfell-boligblokka og Windrush-skandalen, samtidig som hun drar tråder rundt omkring i historien og verden, til kunstnerskap og mellom mennesker og i det hele tatt. Hun ler av filmbransjen, dissekerer innvandringspolitikken, alt med nydelig letthet. Liksom i forbifarten.

Morsomt. Sprelsk. Intelligent. Men også sint. Engasjert. Og genuint sympatisk. Smith er opptatt av å vise fram menneskets verdi, uansett status som «lovlig» eller «ulovlig».

«Vår» er tredje, frittstående bind i hennes årstidskvartett. Et unikt storverk.

Les hele anmeldelsen av Ali Smiths «Vår» her

SNART OVERSATT ROMAN
Douglas Stuart, «Shuggie Bain»
Grove Press/Picador, snart Gyldendal

Alkoholisme. Arbeidsledighet. Fattigdom. Homofobi. Vold og utroskap. Evig regn over et nedslitt og deprimerende bylandskap. Glasgow framstår ikke som noe spesielt lystig sted i skotsk-amerikanske Douglas Stuarts debutroman «Shuggie Bain». For den fikk han årets Bookerpris. I februar kommer den på norsk.

Fem-seksårige Shuggie bor sammen med mamma Agnes, to halvsøsken og sin notorisk utro far i en kommunal leilighet. Året er 1981. Far kjører drosje og forfører mors venninner. Mamma kjeder seg og drikker. Familien flytter til enda verre kår, og far forlater dem. Søsknene tvinges også bort. Agnes drikker enda mer. Attpåtil er Shuggie «for feminin» for det brutale machomiljøet i byen. Han vil bli frisør.

Ekte, skitten sosialrealisme, der altså, men med komplekst framstilte personer og ypperlige miljøskildringer. Dessuten en liten kime av håp, særlig via den fine skildringen av et barns kjærlighet til sin mor.

Les om forfatter Douglas Stuarts egen oppvekst som homofil sønn av en alkoholisert mor her

Bonussporet:

Og den krimmen jeg nevnte? Klassikerne? Bøkene som ga gjenklang i nedstengningen, uten dermed egentlig å være årets aller beste, sett med andre briller? Mye kan glemmes, men noe kan nevnes. Her er tre eksempler:

KRIM
Tana French, «Dublin Murder Squad»-serien
Oversatt av Henning Kolstad og Line Gustad Fitzgerald
Cappelen Damm

Mye av irsk-amerikanske Tana Frenchs originaliteten ligger i at hun for det første skriver godt og rimelig klisjéfritt (i hvert fall til krim å være), og for det andre tør la noen ting være uforklart, åpne. I hennes serie fra politikammeret i Dublin skifter fortellerperspektivet fra den ene boka til den andre, og viser slik samme person fra ulike vinkler. Politiet løser sakene sine, men kommer også over uforklarlige nøtter uten enkle svar. Tenåringsjenter med magiske evner. Et barndomstraume som likevel ikke hadde forbindelse med saken. En uforklarlig likhet mellom to personer. Lettfordøyd, men god underholdning, som dessuten følger nyere irsk historie fra boom til brist på 1990- og 2000-tall.

SAKPROSA
Junichiro Tanizaki, «Hyllest til halvmørket»
Oversatt av Ika Kaminka og Christian Rugstad, Forlaget Press

Maks nerdealarm på denne. Men under første nedstenging, i mars, var den japanske klassikeren om estetikk en av få bøker som ga mening. Kanskje fordi den eksplisitt tar for seg lys og mørke, eller lys i mørke.

«Hyllest til halvmørket» kom i 1933. Det er en slags guide til forskjellen mellom vestlig og japansk estetikk, med eksempler på hvordan disse gir seg utslag i arkitektur, innredning, kunst og håndverk. Nerdete, som sagt. Men også lærerikt, og morsomt fordi tiårene som kom etterpå endret så mye av Japans framtoning mot lys og innovasjon, bort fra Tanizaki verdsetter. Et interessant innblikk i trettitallsk raseteori, samt et informativt forord og ditto etterord, får du med på kjøpet.

Les hele anmeldelsen av Tanizakis «Hyllest til halvmørket» her

KLASSIKER
Cora Sandel, «Kranes konditori» (1945)
Gyldendal

Tittelen er søt, innholdet heller bittert i norske Cora Sandels kanskje morsomste – men også triste – roman. Handlingen utspiller seg over kun to døgn i april, i et konditori i en liten nordnorsk by med hurtigruteanløp. Sydame Katinka Stordal skal egentlig sy kjoler til alle byens beste fruer. I stedet setter hun seg på konditoriets innerste kammers – privaten – og drikker vin med en ensom slask av en svenske, kalt Stivhatten.

Skandale følger. Byens bedre borgere er ikke nådige mot Katinka, hun som ikke kjenner sin plass. Her er en ektemann, en sønn og en datter, samt en tidligere flamme. Mer enn nok til rikelig drama. Pengetrøbbel og jantelov, i fornøyelig sukkerlett prosa strødd over med nydelig ironi. «Det er synd i ham, synd i alle», sier konditorfruen. I hvert fall så lenge konservative konvensjoner får drepe kunst og frihet, argumenterer Sandel.

Boka er ikke i handel, men lett tilgjengelig på bibliotek og som lydbok.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.