Bokanmeldelse: Sondre Lerche: «Snømannens jul» er en velment bagatell

BARNEBOK

Sondre Lerche (tekst) og Victoria Sandøy (illustrasjon)

«Snømannens jul»

Cappelen Damm

Det er vinter. Snart jul. «Mens snøen dekker skur og slott / skal vi få sove trygt og godt», starter Sondre Lerche sin tekst, lagt oppå Victoria Sandøys blåtonede bilde av en by om kvelden. Snøfillene faller, kun noen av vinduene er opplyst, ingen mennesker er å se. «Og når vi våkner opp igjen / så lager vi en helt ny venn / av snøen som nå dekker alt / det snøen traff da snøen falt», fortsetter Lerches tekst, men Sandøys illustrasjon viser nettopp det: barn som lager en snømann, mens duer og kjøttmeiser ser på fra trærne.

Les også: Plateanmeldelse: Sondre Lerche: «Patience» er et nytt høydepunkt

Så langt er alt bra i artist, låtskriver, brakkekonsertgeneral og altmuligkunstner Sondre Lerches (f. 1982) debut som barnebokforfatter, nær et år etter den vellykkede debuten som voksenbokforfatter med essaysamlingen «Alle sanger handler om deg» i januar i år. Illustratør Victoria Sandøys (f. 1994) bilder lager skjør, men fin, førjulsstemning. Snøen og snømannen er i sentrum av bildene. Menneskene har ryggen til, ansiktet skjult bak skjerf, hodet kuttet ut av boksidene.

Lerches rim faller naturlig i munnen for den som leser høyt for et barnehagebarn, og kanskje må gjøre det igjen og igjen – i målgruppa tre til seks år er repetisjon tingen. «Snøen som nå dekker alt det snøen traff da snøen falt» har god rytme, som et slags tøysevers samtidig som innholdet jo er veldig presist. Slik er det med snø. Dette lover godt. Lerche skildrer barnas arbeid med å gi snømannen øyne, paraply, lue og nese, «og håper at han tåler at / det stormer litt når det blir natt».

Les også: «Alle sanger handler om deg»: En hyllest til musikken

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Sondre Lerche slik vi kjenner han. Foto: Mode Steinkjer

Les også: Simon Strangers «Adventsstjernen» byr på ekte julestemning og solidaritet

Så begynner imidlertid problemene å melde seg. For snømannen, og i boka som helhet. Først smelter snømannen litt og fryser på igjen, slik at han ser litt pussig» ut. Velkjent fenomen for snømenn. Men, skriver Lerche, snømannens problem er egentlig det motsatte. Han ønsker seg inn i varmen. «Det må jo være grusomt kaldt / å stå i hager overalt / å ikke ha et sted å gå / hver natt når mørket faller på». Jaha? Ok..?

Snømannen er ensom, og kjenner seg utenfor, forteller Lerche, og dessuten har han «en gang hatt / et hus som varmet dag og natt» før alt blåste bort «og han brått måtte dra / fra stedet som han kom hit fra». Hva? Men vi så jo nettopp at barna lagde snømannen, og leste at han smelter i varmt vær? Mye er ulogisk og magisk i barnebøker, men her blir bruddet mellom utgangspunkt og endepunkt for brått, for dårlig forankret i historiens interne logikk.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Cappelen Damm

Les også: Anmeldelse «Jul på KuToppen»: Pøser på med julepynt

Budskapet i boka er åpenbart sympatisk. Snømennene i andre halvdel av boka er flyktninger, fraktet hit på overfylte skip. De vil bare ha det trygt, fritt og hyggelig, at noen ber dem inn i varmen. Vi burde alle åpne døra og slippe dem inn, forklarer teksten – slik snømannen i «Snømannens jul» blir på bokas siste sider. Der er det julefest, med pyntet tre, varm peis og god mat, og kun snømenn rundt bordet. Menneskene er borte. Kanskje er vi ikke så forskjellige, like kalde – eller varme – alle sammen, sier illustrasjonen indirekte.

For Sondre Lerches mest ihuga fans ringer kanskje (jule-)bjellene nå. «Snømannens jul» er egentlig en bearbeidelse av hans egen sang, «Surviving Christmas» fra 2015, der cirka samme historie fortelles på engelsk og avsluttes med la la laaaa. Sånn sett tjener boka som illustrasjon av et gammelt poeng: Vi aksepterer ofte enklere, mer ulogiske fortellinger i sanger enn i bøker, så lenge teksten rimer og passer til den fengende melodien. Ikke minst når sangen er på engelsk.

Les også: Anmeldelse «Dragevokterens jul»: Eventyrlig familiefilm med en ildsprutende maskot

En del av overskuddet fra salget av «Snømannens jul» skal gå til Amnesty, opplyser forlaget. Også det er åpenbart et sympatisk trekk med denne utgivelsen. Victoria Sandøys stemningsfulle bilder maner tydelig fram vintermørket – og julelyset som kontrast til dette. Boka kan godt «leses» av tre-fire-fem-åringer helt selv, for bildene er av den slitesterke typen som står seg også uten tekst. Bare så synd at teksten ikke satset på flyktningvinkelen fra starten av, da hadde helheten gitt større mening.