Bøker

Hvem vinner? Bøkene gir kanskje svar

Om en ukes tid er presidentvalget i USA avgjort. Tida før kan lett fylles med bøker som søker å forklare Trump og det USA han representerer – og hva som skjer videre.

Egentlig er det et paradoks: President Donald Trump har flere ganger og med stor stolthet gjort det klart og tydelig at han ikke leser bøker. Ikke skjønnlitteratur, ikke sakprosa. Likevel fins det ikke en eneste president i amerikansk historie som indirekte har bidratt mer til amerikanske forlags økonomi.

Det fins knapt en rådgiver, minister, valgkamparbeider eller annen person igjen i Trumps indre krets som ikke allerede har gitt ut bok om sine opplevelser i og rundt Det hvite hus med Trump og gjengen inni. Det måtte i så tilfelle være gartneren og renholderen, og muligens kokken – selv om satirenettstedet halfwaypost.com i vinter kunne melde at også Trumps huskokk hadde bokplaner.

Man må lese alle innenfra-bøkene for å få hele bildet, konkluderte den amerikanske journalisten og forfatteren Laura Miller etter å ha jobbet seg gjennom flere titalls av bøkene forfattet av Trump-administrasjonens avhoppere, og skrevet om dem i en kommentar i nettidsskriftet Slate. Gjør man det, slik hun har gjort, tegner det seg et bilde av en smålig, usikker og ustabil guttemann, helt i tråd med pressens fortløpende rapporter.

De beste bøkene, mener Laura Miller, er imidlertid fortsatt skrevet av folk utenfor Trumps innerste krets. Utenforstående er friere, mindre opptatt av å sminke opp egne feilsteg og lignende ubehageligheter enn folk som en gang jobbet for fyren er eller kan være. Journalistene Michael Wolffs «Fire and Fury» kom allerede i 2018, Bob Woodwards «Fear» samme år, mens Carol D. Leonnig og Philip Rucker ga ut «A Very Stable Genius» i år.

Michael Wolffs bok fins også på norsk, som «Ild og vrede». Den tar utgangspunkt i sjokket også kretsen rundt Trump opplevde idet klovnen Donald ble valgt til president, stikk i strid med det de trodde eller til og med ønsket. Wolff intervjuer mange av folka nærmest Trump, og konkluderer med at alle ryktene om vanstyre av egen administrasjon, faktisk hele nasjonen, definitivt stemmer. Wolffs bok er lang og kanskje litt rotete, men interessant.

Les også: «Han er en taper» og «mentalt forstyrret» mente Trump selv om forfatteren av «Ild og vrede»

Det gjelder også Watergate-journalist Bob Woodwards «Fear» fra 2018 og «Rage» fra 2020, som ikke er oversatt til norsk. Førstnevnte viser hvor inkompetent Trump er, sistnevnte handler blant annet om hvordan presidenten idoliserer ymse diktatorer, og dessuten vet at korona faktisk er ferdig selv om han hele tida har avfeid risikoen utad.

Les også: Alle landets politikere får nå Jan Bøhlers bok helt gratis. Les hvorfor her 

Carol D. Leonnig og Philip Ruckers «A Very Stable Geni-us» fra januar i år tar blant annet for seg hvordan Trump behandler alle som tør si imot ham. De får kjapt sparken, erstattet av folk som sier «yes sir» samme hvor underlige Trumps påstander er, dokumenterer forfatterne.

Les også: Flere bøker om Trump (D+)

Akkurat nå er imidlertid det store spørsmålet for absolutt alle som følger og prøver å forstå amerikansk politikk: Kommer Trump til å vinne igjen?

En norsk forfatter går rett på i sin boktittel: «Trump-sjokket – Hvordan kunne han vinne? Kan han vinne igjen?» spør Jan Arild Snoen. Han har bakgrunn som lokalpolitiker for Fremskrittspartiet i Oslo på 1990-tallet, siden som medlem av FRIdemokratene og Høyre, før han meldte seg ut og nå jobber som journalist i det konservative tidsskriftet Minerva. Han sympatiserer med Det republikanske partiet, men er ingen Trump-fan, tvert imot: «Måten han bekler presidentembetet på, er rett og slett en skam».

Les også: Kjedelig med hjemmekontor? Det er dessverre ikke grunn nok til å droppe det, beklager...

Jan Arild Snoens hovedkonklusjon i boka er interessant. Grunnen til at Trump vant, hevder han, er ikke at Demokratene «glemte» den hvite arbeiderklassens svekkede økonomi. Det hvite mennesker som stemte på Trump har felles, er ifølge Snoen «hvit identitet», uavhengig av deres personlige økonomi eller utdanningsnivå.

Disse velgerne er imot innvandring, imot utlendinger generelt, de frykter «fremmede» og «uamerikanske» religioner, og syns at minoriteter, det være seg mennesker med brun hud eller «avvikende» kjønn eller seksualitet, ødelegger ordenen. Deres side i den pågående kulturkrigen i USA mytologiserer et Amerika som egentlig aldri har fantes, befolket utelukkende av hvite, kristne, hetero kjernefamilier.

Les også: Plutselig har Trump begynt å bry seg om Afrika. Grunn? Han vil vinne valget, så klart

Et eksempel på en bok som styrker Jan Arild Snoens påstand, er sosiologen Arlie Russel Hochschilds «Strangers in Their Own Land: Anger and Mourning on the American Right» fra 2016. Hun tilbrakte fem år i det hvite, svært konservative republikanske sumplandet ved Lake Charles i Louisiana. Der dør folk av kreft fordi oljeindustrien har ødelagt naturen, men stemmer likevel imot regulering av olja. De er fattige og syke, men er imot gratis helsehjelp, trygderetter og statlig sikkerhetsnett. Grunnen, forklarer Hochschild, er at de virkelig tror på den amerikanske drømmen. Snart er det deres tur. Men da kan de ikke tolerere at immigranter, flyktninger og svarte sniker seg forbi køen.

Sarah Smarshs «Heartland: A Memoir of Working Hard and Being Broke in the Richest Country on Earth» fra 2018, handler også om fattige hvite. Smarsh vokste opp på landsbygda i Kansas på 1980- og 90-tallet, mens landbruket kastet stadig mindre av seg mens det ble stadig mer industrialisert. Familien var fattig, og skammet seg, i et land som liksom skal være klasseløst og fullt av muligheter.

Ifølge Jan Arild Snoens statistikk, gjengitt i «Trump-sjokket…» er det blitt færre av velgerne med sterk «hvit identitet». De dør ut, samtidig som det moderne, multikulturelle USA mobiliserer. Samtidig er det åpenbart at Trumps fire år har gjort rasismen, til og med fascismen, mer stuerein og husvarm i USA i dag.

Mange forfattere skildrer den systemiske rasismen som gjennomsyrer USA. Ta-Nehisi Coates’ prisvinnende «Between the World and Me» fra 2015, på norsk som «Mellom verden og meg» i 2016, har allerede rukket å bli en moderne klassiker. Den er utformet som et brev fra forfatteren til hans sønn, om hva det vil si å være en svart mann i USA i dag. Rasismen og volden er del av amerikansk historie fra starten, viser Coates, og institusjoner som skoleverket, politiet og det generelle bymiljøet forblir rasistisk. Boka forklarer hvorfor Black Lives Matter er viktig, og hvor langt det ennå er igjen. Skjønnlitterære forfattere som Angie Thomas og Jesmyn Ward gjør det samme i sine romaner.

Som seg hør og bør har også Demokratene skrevet bøker, bare mer optimistiske. Visepresidentkandidat Kamala Harris’ «The Truths We Hold: An American Journey» fra januar 2019 skildrer oppveksten som datter av en jamaicansk far og indisk mor som jobbet som henholdsvis økonom og kreftforsker. Kamala selv ble jurist, og skriver i boka om hvordan det ikke nytter å være «tough on crime». Det er «smart on crime» man må være, for eksempel når hun forsvarte fattige småsparere mot bankene i finanskrisa i 2008. Amerikanere flest har mer felles enn de kanskje tenker, er Harris’ politiske budskap, de må bare innse at de kjemper for samme sak.

Ferske bøker som tar for seg Demokratene av i dag, er det færre av. Historiker, forfatter og SV-politiker Hans Olav Lahlums ferske «Trump, Biden og slaget om USA» er et unntak, selv om heller ikke den tør å konkludere med hvem som mest sannsynlig vinner valget, og hvorfor. Den kan i det minste leses som en kort innføring i Joe Bidens lange politiske liv, med innsikt også i de personlige tragediene som har preget ham. Lahlum drar dessuten leseren gjennom en innføring i det amerikanske valgsystemet, og er – i motsetning til Kamala Harris – opptatt av at USA er et dypt splittet land.

Nøyaktig hvor splittet får vi vite til uka.

Mer fra Dagsavisen