ROMAN
Lars Petter Sveen
«Nordriket»
Aschehoug
Umiddelbart bringer «Nordriket» tankene til krigene i Midtøsten, og spesielt til krigene i Afghanistan. Det hele formidles gjennom fire stemmer, noen av dem sterkere og klarere enn andre, men sammenlagt brettes det ut en storslått historie, som i partier er spennende som en krimfortelling.
Lars Petter Sveen har tidligere vist at han ikke er redd for å skape fiksjon av de mest utfordrende temaer. Slik han gjorde i gjennombruddsromanen «Guds barn» fra 2014, der han lot Jesus være en perifer opprører. I de to romanene «Fem stjerner» og «Fem skuggar» gikk han rett inn i flyktning-tematikken. En forfatter som ikke vil binde seg til norsk hverdagsrealisme eller middelklassens livsproblemer, oppleves forfriskende annerledes og dristig. Han er heller ikke redd for å gå rett inn i en religiøs problematikk som føles vanskelig til det urørlige. Slik han gjør det i sin nyeste roman.
Les også: Lars Petter Sveen: En annerledes reise
Det er Bibelen, og ikke Koranen som brukes av ekstremistene i denne fortellingen. Terroristene er kristne.
Lars Petter Sveen har konstruert et fiksjonsunivers der «Nordriket» er en selvstendig del av den store og mektige Føderasjonen. Nordriket er behersket av en ekstrem religiøs gruppe som ledes av Kommandanten Olav, en mann med heltestatus fra en tidligere frigjøringskrig. Den endte med en fredsavtale som de religiøse aldri helt har godtatt. Under seg har Kommandanten mestere og disipler, de trofaste, som adlyder hans minste vink. Han har også to barn, datteren Ingebjørg og sønnen Harald. Ingebjørg er i opposisjon til den strenge faren, og vil vekk fra ham og den hevngjerrige gudstroen han står for. Hun gifter seg med Eirik, som er en mester, men tilhenger av fred og kompromiss.
Stemmene til Ingebjørg og Harald veksler med stemmene til Henok, en militær fra Føderasjonen, og Ada, en sanitetssoldat.
Gjennom denne lenken av stemmer vokser historien og konfliktene fram. Det tegnes opp et univers preget av stor frykt. Krigen er er en konstant trussel, som blir til virkelighet allerede i bokas åpning, der det i et av de første kapitlene heter: «Krigen startar måndag morgon, mens barna er på skolen».
Men også frykten for Kommandanten og hans hemmelige kraft er stor. Gjennom Ingebjørg og Harald stemmer får vi del i en barndomshistorie preget av angst og underkastelse.
«Eg vaks opp i skuggen av valden, med ein far alle trudde var en frelsar», sier Ingebjørg. «Gud var full av hemn». Lars Petter Sveen bruker drømmer, mareritt og hallusinasjoner, og lar både Ingebjørg og Harald være hjemsøkt av «dauinger» som bringer kraft og frykt.
Les også: Bøker å glede seg til i høst
Lars Petter Sveen har lagt denne historien tett opp til et univers som er plagsomt gjenkjennelig og virkelighetsnært, med terrorhandlinger og tortur. Det gir romanen et ekstra trykk, en tyngde. Likevel oppleves ikke romanen overfladisk eller spektakulær. Ved å legge stemmene vekselvis til Nordriket og Føderasjonen får leseren et innblikk i hendelsene i forkant – noe som bidrar til å øke spenningen. Det er Ingebjørgs stemme som gjør sterkest inntrykk, hennes redsel både for ektemannens liv, og frykten for at barna skal tas fra henne for å bli oppdratt av de religiøse.
Lars Petter Sveen klarer å gi en overbevisende innsikt i en religiøs forvridd tankeverden, der det spilles på frykt og hevn. Likevel oppleves ikke romanen som en svart-hvitt fortelling, den er dempet og lavmælt i formen. Det gir den både styrke og spenning.