Bøker

Bokanmeldelse: Jørn Lier Horst: «Sak 1569»: Et kaldt, men godt spor

Et nytt år er gått, et par-tre drap til farer forbi i livet i etterforsker William Wisting. Denne gangen er Jørn Lier Horst tilbake i et godt spor.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Jørn Lier Horst

«Sak 1569»

Capitana

Jeg har i opptrappingen til krimhøsten beklaget det evinnelige tilbakevendende temaet hos de bestselgende norske forfatterne som kommer med nye bøker i år. De handler for det meste om unge kvinner som forsvinner, og gjerne dør. Om og om igjen. Så også her. Jørn Lier Horsts «Sak 1569» begynner med en forsvinningssak. En 32 år gammel kvinne kom ikke hjem etter en bytur. Et par dager går før mannen melder henne savnet. Men det er mer.

###

Politietterforsker William Wisting begynner å nærme seg pensjonsalderen. Han har skritteller for å huske å holde seg i form, og dessuten problemer med vannlatingen. Nå har han sommerferie og trenger ikke egentlig å bry seg om noe annet. Han følger den nevnte forsvinningssaken gjennom pressen, men ferien blir forstyrret av et brev i postkassa.

Les også: I Jo Nesbøs kongerike

Brevet kommer fra en anonym avsender, bare med en kryptisk kode på arket inni: «12-1569/99». Wisting er rutinert nok til å skjønne at dette er et gammelt saksnummer, og at de siste sifrene er et årstall. I Wisting-serien til Jørn Lier Horst er «Sak 1569» en del av en underserie om kalde spor fra fortida som blir varme igjen. Etterforskeren finner fort ut at dette er en gammel drapssak, der en mann ble dømt og fengslet for å ha tatt livet av ekskjæresten.

Skyldspørsmålet virket temmelig opplagt den gangen, selv om mannen aldri tilsto. Det kommer flere brev, med flere lett tydelige koder, som begynner å få Wisting til å tro at han står overfor et justismord. Også med mulige forbindelser til enda et drap på en ung kvinne, to år etter det forrige, også denne med dømt gjerningsmann. Daværende etterforskningsleder er fortsatt på vei oppover i karrieren i politiet, og er ikke vennlig stemt overfor nye initiativer i saken.

For to bøker siden oppklarte William Wisting en sak om en stor pengesum som ble funnet på hytta til en avdød stortingsrepresentant. Et utgangspunkt som setter fantasien i sving hos leseren. Forrige gang var det en forrykt seriemorder som klarte å rømme, med store påfølgende konsekvenser. Sånt synes jeg det er stadig vanskeligere å interessere seg for. Jeg blir stadig mer overbevist om at «mindre er mer» i kriminallitteraturen.

Les også: Hun lagde tegneserie om James Joyce og faren (+)

Men selv om offerbildet er veldig tradisjonelt denne gangen klarer Horst å holde fortellingen på et saklig nivå, med spørsmål det er verdt å tenke over: Rettssaker uten fellende tekniske bevis kommer og går, der indisiene bygger seg opp, og gud og hvermann er helt overbevist om hvordan alt henger sammen. «Han hadde erfart det før. Når et rykte begynte å gå, ble realitetene forvrengt. Detaljer ble justert, kronologien ble forskjøvet, og fakta ble innrettet etter det som passet historien best», tenker Wisting. Handlingen vrir seg godt rundt et par ganger, med uventede vendinger.

Jørn Lier Horst vet bedre enn de fleste av sine krimkonkurrenter hva han skriver om. Det gir en betryggende følelse når han kommer til den tekniske etterforskningens små og store irrganger. Her er DNA, mobilbruk og ikke minst bompasseringer sentrale spor. Om det er mer igjen av bompengepartiene må vi spørre dem om hvordan politiet skal oppklare drapssaker hvis de ikke lenger vet hvor de mistenkte har fartet fram og tilbake i bilene sine?

Venner av William Wisting kan få vite at hans journalistdatter Line denne gangen bare spiller en underordnet rolle. Hun har nok med sine problemer på privaten, og vi slipper dette samrøret mellom politiet og pressen som har vært litt påtatt tett mange ganger. Derimot får vi møte en annen, minst like initiativrik journalist med befatning til saken fra 20 år tilbake. Helheten i denne fortellingen er fantasifull nok, men virkemidlene er på det realistiske planet, og sjokkeffektene glimrer med sitt fravær. Jeg tillater meg også å avsløre at dette er en kjærkommen kriminalroman uten overdrevne, uforståelige actionscener helt til slutt. Sånt er som antydet William Wisting i ferd med å bli for gammel til.

Les også: Bokanmeldelse: Karl Ove Knausgård: «Morgenstjernen»: Død, hvor er din brodd? (+)