Bokanmeldelse av Zeshan Shakars «Gul bok»: Glitrende!

ROMAN
Zeshan Shakar
«Gul bok»
Gyldendal

Mani er nyutdanna økonom fra BI. Hadde planer om å tjene mange penger i det private næringslivet. Han har søkt mange jobber der. Men ingen vil ha ham. Ikke det offentlige heller.

«du vet hvorfor du ikke får jobb? fordi det er så mange som bare passer på folk sm ligner på dem selv. det er sant», sier Selma på chat. De to var i samme ungdomsskolegjeng på Haugenstua. Mani vet ikke om hun, frisøren, har rett.

Kompis Samir, også han fra Haugenstua, har fått jobb i Barne- og familiedirektoratet. Han gir råd. «vi må passe litt mer på, sånn er det bare. [...] Det er ikke vits å vise dem enda tydeligere at du er annerledes, det ser de av seg selv», sier han, og «Jeg tror du må glemme den ´tøff i trynet, kongen av verden-greia´, den funka på Haugenstua, funker ikke like bra i arbeidslivet». Mani vet ikke helt om Samir har rett, heller.

Heldigvis snur det for hovedpersonen i Zeshan Shakars roman, «Gul bok». Romanen er hans andre, tre år etter braksuksessen med debuten «Tante Ulrikkes vei», som ga ham Vesaas´ debutantpris, og solgte i over 105.000 eksemplarer før den ble teater.

Les mer om teaterversjonen av Tante Ulrikkes vei her

«Gul bok» innfrir de skyhøye forventningene. Ikke fordi den er «lik» Shakars forrige bok. Noe ligner, like mye gjør det ikke. Det bøkene har felles, er interessante karakterer, gode miljøbeskrivelser og ekstremt finstemt språkføring.

Selve språkvalget er imidlertid ulikt. Halve «Tante Ulrikkes vei» var skrevet i muntlig «kebabnorsk», her er det standard bokmål så godt som hele boka igjennom. Vi er fremdeles i Groruddalen i Oslo, men også i Regjeringskvartalet og på Solli plass. Dessuten er handlingen i «Gul bok» lagt fem-ti år nærmere vår tid enn «Tante Ulrikkes vei», til 2010–11.

Les også bokanmeldelser, forfatterintervjuer og litteraturnyheter i Dagsavisen Nye Bøker

Mani er voksen, mens Mo og Jamal i forrige roman var tenåringer. Mani er enebarn, oppdratt av en snill og omsorgsfull far. Mor døde da han var liten. Faren var taxisjåfør, men en nesten-drapsulykke satte den store skrekken i ham, så nå er han førtidspensjonert.

Les også: Zeshan Shakar er også med på Dagsavisens oversikt over de 15 beste bøkene fra 2010-tallet (D+)

Faren har angst, og ringer og melder Mani hele tida, bare for å sjekke at han er der. «Gul bok» er mange ting, ikke minst et vakkert far-sønn-portrett, der leseren aldri tviler på farens kjærlighet og sønnens hengivenhet, tross alle utfordringene Mani utsettes for.

På jobben, for eksempel. For Mani får til slutt jobb, i Oppvekstdepartementet, som da han begynner der i 2010 holder til i Y-blokka i Regjeringskvartalet. Læringskurven er bratt. Ikke minst sosialt. Folk diskuterer på en annen måte enn han er vant med. «Det fikk ham til å tvile på egne setninger». Alle andre kan mer enn ham, eller i hvert fall andre ting, om samfunn og politikk og slikt.

En kollega er homofil, og mener at «vi minoriteter» må holde sammen. Mani sliter med logikken. Ble ærlig talt ordentlig stressa idet kollegaen sa han var homo. Han ante ingenting, har aldri kjent «en sånn» før. Kjæresten Meena erter ham med at han må passe seg, slik det er vanlig i miljøet begge kommer fra.

Det er et miljø der middag på Theatercaféen og ferie er Dubai gir høy måloppnåelse, mens Manis kollegaer heller snobber nedover, mot Manis gamle tyrkiske stamsjappe, og bestemt mener Dubai er altfor politisk ukorrekt til at man kan feriere der.

«Gul bok» er med andre ord en roman om kulturmøter, kulturforskjeller og kulturkrasj. Manis far er innvandrer, gjengen han hang med på skolen blanda. Men krasjene oppstår ikke først og fremst fordi Mani ikke er «norsk nok». De kommer like mye fordi han har arbeiderklassebakgrunn. Det som gir status og kred i ett miljø, funker ikke i alle.

Les mer: Ikke lest en klassiker i ditt liv? Her er løsningen! 

Da Manis mannlige kollegaer sier at de aldri har slåss, for eksempel, tror Mani først at de tuller. Det gjør de ikke. Mange menn fra en hvilken som helst bygd i Utkant-Norge ville måpt med ham. Aldri slåss?! De ville også kunne kjenne igjen klassereisa og hva den koster, hvordan det oppleves å måtte forsvare statsforvaltningen når man selv kommer fra et miljø som mener at byråkratiet kun fins for å gjøre livet vanskelig for folk.

Les også: Bikkjevakt er en skikkelig røverroman på bøljan blå. Anbefales! (D+)

Noe av det nydelige i romanen, er imidlertid å være vitne til hvordan Mani vokser inn i sin nye rolle. Hvordan lojaliteten forskyver seg og utvides, til å omfatte en større del av Norge enn gjengen på Haugenstua. Stoltheten han opparbeider seg for arbeidsplassen sin. Han, som skulle bli kjapt rik i det private, føler seg i departementet som del av noe større, noe viktigere: «selve mekanikken, den møysommelige plasseringen av de millionene av tannhjul som hver dag, hver time, hvert minutt, må gå i presise spor for at staten Norge skal gå rundt».

Det er jo sant. Og da terroristen slår til 22. juli 2011, blir dette tydeligere enn noen gang, for Mani og kollegiet rundt ham.

Tidligere i sommer undret jeg meg over at så få forfattere hittil har skrevet om 22. juli. «Gul bok» er romanen jeg etterlyste, og mer til. Den forteller innenfra, fra noen av ofrenes vinkel, om hva terroren gjorde med Norge, med samfunnet, med mennesker. Det er glitrende godt gjort, og overraskende rørende.

Les her: Ingen skriver om 22. juli. Hvorfor?

Terrorscenene traff meg rett i magen, med rå minnekraft. Sånn var det, stemmer! Så vondt gjorde det jo! Så redde var vi. Gråt en skvett gjorde jeg også. Og så en til.

Zeshan Shakars «Gul bok» er en rik bok. Den handler om yrkesliv og miljøskifter, om «vi» og «dem» og hva det vil si å høre til. Om kjærlighet, av det ene og det andre slaget, og om vennskap. Boka tar for seg utvikling og tap, det fine og det vonde med å vokse og endre seg. Den er dessuten en kjærlighetssang til Y-blokka, til et lite stykke norgeshistorie i form av et bygg.

Les mer: Her demonteres Y-blokka, idet Picasso skjæres av

Alt levert av en forfatter med stålkontroll på språkets mange nivåer, som er en mester på miljøskildring, og som vet hvordan man både hekter og holder på en leser. «Den vanskelige andreboka» var visst ikke så vanskelig likevel. Kudos!