Bokanmeldelse: Lars Lenth: «Norske tilstander»: Krim fra kanten av Norge

ROMAN

Lars Lenth

«Norske tilstander»

Kagge

«Norske tilstander» heter denne boka, men det kunne også like godt vært tittelen på serien den inngår i. Lars Lenth har før gitt ut romaner om aktuelle nasjonale konflikter i «Menn som hater ulver» (temaet gir seg selv) og «Brødrene Vega» (oppdrettsnæringen). Nå er turen kommet til de som slåss for og mot vindmøller.

Fortellingen begynner med at den daglige lederen av en vindmøllepark finner et menneske tjoret fast til et av rotorbladene. Her er det åpenbart sterke konflikter i nærmiljøet, selv om det skal vise seg at motsetningene like mye er personlige som politiske.

Handlingen i «Norske tilstander» er lagt til Stadlandet, denne forblåste utposten mot vest, som så ofte blir nevnt når det stormer som verst. Bare for et par dager siden var det orkan i kastene der. Sist vi var her i krimsammenheng var i Rune Timberlids «Sanct Svithuns gåte» i 2011. Siden har det skjedd mye med området. I alle fall i fiksjonen. For vindmøllene har begynt å snurre. Et av de mest betente lokalpolitiske spørsmålene i mange kyststrøk i virkeligheten også, selv om det foreløpig ikke finnes vindmøller på Stadt. Hadde det gjort det, er jeg redd eierne vile følt behov for å distansere seg fra denne framstillingen av fenomenet.

«Når det blåser døgnet rundt, et det fort gjort å bli litt skakk», sier en av figurene i boka. Det skjønner vi godt, for det er et riktig eksentrisk persongalleri vi møter. Eieren av vindmølleparken er Agnes Fostervold. Hun er 84, stadig mer sta og frittalende. Hun hater muslimer i sine utfall på internettet, men elsker Rolling Stones, som durer og går gjennom hele romanen. Boka skal forresten hete «Gimme Shelter» på engelsk, etter en av gruppas sterkeste sanger, som handler om å finne ly for mange slags stormer.

Nå vil den aldrende rasisten selge anlegget til utenlandske interessenter for en svimlende sum, og overlate mesteparten av salgssummen til noen av Norges mest beryktede høyreorienterte nettsteder. Hennes tre arvinger er ikke begeistret for disse framtidsutsiktene.

De to sønnene hennes har forskjellige perspektiv på livet, den tvilsomme miljøskeptikeren Charlie og det sympatiske naturbarnet Bill. Datteren Anita bor i Bærum, der hun er blitt kjæreste med advokat Leo Vangen, som representerer kontinuiteten i serien til Lars Lenth. Vangen befinner seg for det meste i utkanten av historien, mens hans gamle sammensvorne Rino Gulliksen spiller en mer sentral rolle etter hvert. «Norske tilstander» kan likevel godt leses uavhengig av bøkene som har kommet i forkant. Dette er ikke en serieroman i den mest lettvinte betydningen, med variasjoner over de samme gamle temaene. «Norske tilstander» er også bare på grensen til å innordne seg krimsjangerens formelle krav. Her er kriminalitet nok, men ikke i tradisjonell forstand.

Handlingen byr også på en pensjonert lærer og miljøaktivist, som gjør så godt han kan mellom barken og veden. Her er et tvillingpar som representerer det nærmeste det lille lokalsamfunnet kommer en ordentlig underverden. Familien har også drevet et asylmottak, som nå er nedlagt, mens en afghansk familie er blitt igjen i kjelleren. Som sagt, mer enn mange nok konflikter til å holde handlingen gående.

Det er ikke bare vinden som er sterk her. Humøret er også friskt ivaretatt i de dramatiske hendelsene på Stad. Vi aner en viss inspirasjon fra den amerikanske forfatteren Carl Hiassen (som Lars Lenth har vært norsk oversetter for), men også skygger av Hillevågsgjengen til Tore Renberg og filmene til Cohen-brødrene. Det er så som så med sosialrealismen i «Norske tilstander», men desto mer fantasifull og spinnvill fortellerglede.