– Jeg vokste opp med norsk mor og en stefar fra India. Det var ikke så vanlig på syttitallet, men slik jeg husker det, var det aldri noe problem at faren min hadde mørkere hud og var fra en annen kultur, sier Sven Petter Næss til Dagsavisen.
Han er forfatteren av to krimbøker med Kripos-etterforsker Harinder Singh i hovedrollen. Debutboka «Den stille uke», med handling fra en oppdiktet småby i Østerdalen, i kom i fjor.
Les mer: Dagsavisens anmelder likte «Den stille uke»
I mars 2020 kom oppfølgere «Skjebnesteinen», med handling fra Oslo og Edinburgh. 29. april 2021 ble det klart at Sven Petter Næss er tildelt den høythengende Rivertonprisen for beste krimutgivelse i 2020 for «Skjebnesteinen».
Rasisme
«Den stille uke» viser blant annet fram rasisme i det lille lokalsamfunnet Harinder Singh kommer fra. I «Skjebnesteinen» handler det om hans indiske storfamilie, særlig halvsøsterens datter.
– Bakgrunnen min har gjort at jeg brenner for antirasisme. Når jeg har skrevet om Harinder, har jeg også fundert over hvor annerledes livet mitt ville vært om stefaren min var min biologiske far, og jeg hadde mørkere hud og et indisk navn. Jeg har ingen fasitsvar på det, men jeg tenker vel det ville endret en del ting, sier Sven Petter Næss.
Les mer: Før var «standardforfatteren» en hvit middelklassemann. Sakte endrer det seg
Kulturrlån
I Storbritannia og særlig i USA går diskusjonen friskt rundt det de der kaller «kulturell appropriasjon», som enkelt forklart går ut på at majoritetskulturen «stjeler» ting fra minoritetskulturen, og bruker disse uten å anerkjenne lånet, ofte på måter minoriteten opplever som respektløs.
Ett eksempel kan være å ikle seg et indianerkostyme når man er hvit, noe daværende finansminister Siv Jensen fikk mye kritikk for i 2017, siden hvite mennesker har forgrepet seg på amerikanske urfolk gjennom flere hundre år.
Les også: Hun levde på gratis mat og fikk sponsa husleia. Så endra alt seg for Anna
Kjenner kulturen
Et nyere, for tida mye omdiskutert eksempel fra USA, er den hvite forfatteren Jeanine Cummins og romanen «American Dirt», der hun bruker en mexicansk kvinne som hovedperson for å skildre en flyktnings skjebne. Problemet er ifølge mexicanere at hun framstiller det meste i mexicansk kultur på en uopplyst, ovenfra-og-ned-aktig måte, fra en amerikaners arrogante synsvinkel.
– Jeg følger diskusjonen om kulturell appropriasjon, og tenkte ekstra over det da jeg valgte å skrive om en norsk-indisk hovedperson. Jeg mener at på grunn av familiebakgrunnen min er det greit. Jeg ville aldri skrevet om noe jeg ikke kjenner, sier Næss.
Les mer: Oprah elska «American Dirt». Det gjorde ikke folka den liksom handler om...
Alt er lov
For ham koker det ned til hvordan man gjør det:
– På prinsipielt grunnlag tenker jeg alt er lov i kunst og litteratur. Men man kan bli tatt for utførelsen, og det må man tåle. Ingen kan nekte deg å skrive om en mexicansk eller en norsk-indisk person – problemene oppstår idet du skriver fra et ovenfra-og-ned-perspektiv. Kjenner man stoffet og skriver realistisk og med kunnskap, er det innafor, tenker jeg.
Les også: Mor er rusa og far i fengsel. Igjen sitter Jojo (13) med omsorgen for lillesøstera (D+)
Innlevelse
Hvis ikke, blir det vanskelig å være forfatter.
– Vi kan ikke komme dit hvor det er forbud mot å skildre ting som en ikke er selv. Jeg er ingen morder selv om jeg skriver krim med mordere. Ikke er jeg politi heller, selv om Harinder Singh og kollegaene hans er det, sier Næss.
Les også: Ingen ny Harry Hole i år. Men det er masse annen krim som er verdt å utforske (D+)
«Typisk norsk»
– I mange år har vi jobba med å bryte ned boksene folk plasseres i, med å bryte ned skillene. Da blir det feil å bygge nye bokser, der kun noen få får lov å uttale seg fordi de liksom er de eneste med «rett» opphav. Noen mener man ikke kan drive yoga om man ikke er inder. For meg blir det feil. Det blir som når folk er så voldsomt opptatt av å definere det som er «ekte norsk» og «typisk norsk». Som regel sliter de med å finne eksempler. Norge er et kristent land, sier de. Ja vel, men kristendommen kom fra Midtøsten. Og slik kan vi holde på med de fleste tradisjonene våre. Det betyr ikke at vi ikke er norske, men at innvandring og reiser alltid har påvirket alle land, også Norge, sier Næss.
Edinburgh
I «Skjebnesteinen» er det kripos-etterforsker Harinder Singh som må på reise, til Edinburgh. Halvsøsterens datter blir først bortført, siden funnet nesten druknet men levende, i elva som renner gjennom byen der hun er utvekslingsstudent.
– Jeg kjenner Edinburgh godt. Første gangen jeg besøkte byen, tenkte jeg at denne byen er perfekt for en krim. Det er en estetisk flott by, men også full av trange gater og smug, ofte mørk og grå, sier Sven Petter Næss.
Les også: Når leste du sist en bok fra Nigeria? Denne bestselgeren er skikkelig morsom (D+)
Gammel kjenning
Siden han er offerets onkel og dessuten norsk, har ikke Harinder Singh noen offisiell rolle i etterforskningen. Men han klarer ikke la være å blande seg likevel. I Edinburgh oppsøker han en gammel kjenning, den pensjonerte politimannen James Riddle, som setter han inn i lokale forhold.
Parallelt med det jobber Singhs kollega Rachel Hauge i Oslo. Det viser seg nemlig at saken i Edinburgh kan ha forbindelse med to drap i narkomiljøet her hjemme. Men hvordan, og hvorfor?
Tredje bok
Harinder Singh og kollegaene blir satt på mange prøver og lider flere tap underveis. Idet «Skjebnesteinen» avsluttes, blir det klart at noen spørsmål gjenstår.
– De to første bøkene om Harinder Singh kan leses frittstående. Den tredje vil følge opp tråder både fra første og andre bok. Singh kan ikke rømme fra opphavet sitt, sier Sven Petter Næss.
Denne saken ble oppdatert 29. april 2021, for å få med at Næss har vunnet Rivertonprisen
Les også: Det fins allerede en bok som viser hva som kan skje om de fleste dør av et virus som ligner corona