Bøker

Surrogati satt i system. Bokanmeldelse: Joanne Ramos: «Fabrikken»

Fattige innvandrerkvinner bærer fram barn for de ultrarike i Joanne Ramos’ roman «Fabrikken». Det åpner for refleksjoner rundt penger, klasse, hudfarge og makt i USA og i verden.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Joanne Ramos

«Fabrikken»

Oversatt av Hege Frydenlund

Vigmostad & Bjørke forlag

Jane trenger penger. Hun har forlatt sin taper av en kjæreste, og er nå alenemor for sin kun fire uker gamle datter. De bor på et trangt og sjabert hospits i bydelen Queens i New York by, stuet tett sammen med andre fattige innvandrere. Der bor også Ate, Janes 67 år gamle kusine. De kommer begge fra Filippinene, selv om Jane har amerikansk far.

Ate jobber som barnepleier for ekstremt rike familier. Hun finner først samme jobb til Jane. Det ender i skandale. Jane trenger ny jobb, og Ate har nok et forslag: Hun kan bli surrogatmor ved Golden Oaks «Gestasjonssenter», der de aller, aller rikeste betaler for at andre skal bære fram barna deres.

Den eneste ulempen? Blir hun utvalgt, må Jane bli ved det spalignende herskapshuset hele svangerskapet, uten kontakt med den babydatteren. Hun må spise den sunne maten, delta i gravidtrening, «lydbade» fosteret, og møte opp til hyppige helsesjekker. Så føde, bare for å gi fra seg babyen umiddelbart etter nedkomsten. Til gjengjeld får hun godt betalt. En del penger underveis, og en klekkelig bonus til slutt. Men kun dersom barnet er 100 prosent perfekt. Dette er nemlig kunder som er vant med å kunne betale seg til perfeksjon, blir surrogatene fortalt.

Les også: Jesmyn Wards «Syng, gravløse, syng» viser fram et vakkert søskenforhold  midt oppi fattigdom, rus og vold

Jane søker seg til Golden Oaks, av en av de andre surrogatene omdøpt til «Fabrikken». Før hun får jobben som «vert», blir hun grundig sjekket, fysisk som psykisk. Det blir også de andre kvinnene. Flesteparten er brune, fra Asia eller Afrika. Færre hvite, oftest fra Øst-Europa. Hvite verter er dyrere enn brune, og får bedre betalt. Hvite, høyt utdannede Reagan, som har valgt å bli vert for å kunne frigjøre seg økonomisk fra sin dominerende far, er et unntak. Hun er idealistisk, ikke så lite naiv, og faller pladask for ideen om at surrogati er en slags uselvisk, hjertegod handling, der hun kan hjelpe mennesker som gjør så mange så gode ting i og for verden at de ikke har tid til å bære fram sine egne barn.

«Fabrikken»s sjef er klatreren Mae. Hun er ikke født rik, men har jobbet tett nok innpå de superrike til å forstå hva de ønsker, og til å vite at Golden Oak skal bli hennes billett til egen rikdom. Mae rekrutterer vertene, og går ikke av veien for hvite, grå eller helsvarte løgner for å få de rette unge kvinnene på kroken. Hun ønsker seg luksus.

Problemet, viser det seg, er imidlertid at vertene ikke bare er inkubatorer på to bein. De er mennesker med tanker og følelser. Og, i Janes tilfelle, med en datter hun savner intenst. Trøbbel oppstår, med følger både for Mae, Reagan og Jane selv.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Fabrikken» er en lettlest og underholdende bok. Klinikker som Golden Oaks fins ikke, i hvert fall ikke ennå, men langt unna er vi ikke. Surrogati er lovlig i mange land, og det klart vanligste er at kunden er rik og surrogatmoren mye fattigere.

«Fabrikken» lufter mange av argumentene for og imot surrogati. Den viser fram den personlige kostnaden det er for kvinnene, men også hvor dårlige alternativer mange av dem har. Jobben som barnepleier hos de rike, sneversynte, ofte rasistiske slavedriverne av noen familier er heller ikke lett, eller spesielt godt betalt. Mange fattige innvandrerkvinner sender uansett mesteparten av pengene de tjener hjem, til familie som ble igjen i landet de kom fra.

«Fabrikken» er på sitt beste idet den mer og mindre indirekte viser fram kontrastene mellom naive rikfolk og det ofte maktesløse tjenerskapet. Det er en roman om hudfarge og klasse, som også viser fram ulikheter på globalt plan. Lettskrevet og fort lest, men med en tematikk verdt å tenke over.