«Hjemkomst»: Da Morten Harket kom hjem

BOK

Ørjan Nilsson

«Hjemkomst»

Press

Ørjan Nilsson, journalist og til daglig musikkansvarlig i Bergensavisen, ga ut biografien «Tårer fra en stein» om Paul Waaktaar-Savoy i 2017. «Hjemkomst» er en naturlig oppfølger, men forteller ikke om hele livet til Harket. En biografi, for ikke å snakke om en selvbiografi av sangeren fra a-ha står nok høyt på ønskelista både hos fans og mange forlag, men dette er ikke den boka.

«Hjemkomst» handler om årene da Harket ble soloartist. Da han kom hjem fra den store verden, og satset på en karriere utenfor a-ha. Den er et nærbilde av årene fra 1993 til 1998, da han fikk stor suksess med albumet «Wild Seed», men også gjorde noen av sine mest omdiskuterte karrieretrekk, og engasjerte seg i flere store og små saker utenfor det alminnelige poplivet. At dette også er en periode da Harkets første ekteskap gikk mot slutten nevnes bare i forbifarten.

I denne boka møter vi en annen Harket, en som «ikke synger om sola som skinner på TV», som Ørjan Nilsson formulerer det i forordet sitt. Forfatteren beskriver selv mysteriet Morten (han er hele tida på fornavn), og usikkerheten mange føler rundt hvor de egentlig har ham: «Stemmeprakten glir mykt inn i øreganger, men det lugger for mange når han ordlegger seg. Er han helt fjern? Er han for skarp? Følger han en noenlunde logisk tankerekke? Opererer han på et annet plan?»

Les også: En a-ha-opplevelse utenom det vanlige 

Dette sporet følger forfatteren utover i boka. Han har ikke lagt skjul på at han er fan av a-ha, og boka gir et sympatisk inntrykk av Morten Harket gjennom flere lange samtaler, langt mer interessant enn denne tåkefyrsten som han ofte har blitt omtalt som. «Når jeg fremstår forvirrende i media, så er det som oftest bevisst, i protest mot vedtatte holdninger som ligger i luften», sier han selv om den saken.

Harkets soloframstøt begynte med albumet «Poetens evangelium» i 1993, gitt ut på Kirkelig Kulturverksted og slaktet av de fleste anmeldere – undertegnede inkludert, som får sin konklusjon sitert i denne boka: «Dessverre sitter vi igjen og undrer hvorfor i all verden de har funnet på noe sånt». Harket er imidlertid klar på at dette ikke var hans soloalbum, at han bare lånte stemmen sin til et prosjekt for tekstforfatteren Håvard Rem og komponisten Øyvind Varkøy. Ikke som en unnskyldning for et resultat som han fortsatt står inne for, men som et forsøk på å holde orden i folks oppfatning av hans egne saker.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Omtrent samtidig som dette albumet kom ut hadde Morten Harket nemlig begynte å forberede sin egen fortsettelse på poplivet. Han hadde kontrakt med Warner Music som soloartist. De ville ha et lettfattelig album med Alan Tarney («Take On Me» og mye annet a-ha) som produsent. Harket hadde mer ambisiøse planer på egne vegne, og begynte å utforme det som etter hvert skulle bli «Wild Seed». Denne konflikten er sentral i første halvdel av «Hjemkomst». Den harde kampen Harket kjemper mot plateselskapet, først for å få droppet hele Tarney-albumet, senere om et par sanger som var ment for «Wild Seed», som Warner mente ville ødelegge karrieren hans for godt. Bare å få med «A Kind Of Christmas Card» var sterkt nok i seg selv, en sang mange fortsatt tror er en søt julesang, men som altså handler om prostitusjon og narkotikaproblemer.

«Wild Seed» var en massiv suksess i Norge, men i utlandet gikk det tyngre. Under opptredener fra Russland til Sri Lanka måtte han kjempe forgjeves mot publikums og arrangørers forventninger om at det fortsatt var a-ha som kom på besøk. Dette kunne til tider fortone seg som direkte farlig.

Saken fortsetter under bildet.

Morten Harket med forfatteren Ørjan Nilsson. Foto: Forlaget Press

Mye av innholdet er detaljerte opplysninger for dem som er spesielt interesserte i Morten Harket som musiker, om andre musikere han har jobbet med, produsenter, studioer og plateselskap. Mest interessant på dette området er det å lese om samarbeidet med forfatteren Ole Sverre Olsen, som Harket har brukt som tekstforfatter i en årrekke til tross for at Olsen i boka er helt åpen om at han selv hadde store rusproblemer i årene etter at de ble kjent. Olsen oppleves på mange måter som Harkets rake motsetning. Han opplyser i tillegg at han ikke er særlig opptatt av musikk, men hans tilstedeværelse i fortellingen understreker litt av essensen i boka – Harkets uforutsigbare handlinger i sine karrierevalg, som likevel har en beundringsverdig kompromissløs holdning som konsekvens. Hvem visste at teksten til A-has «Forever Not Yours» er skrevet på Blå Kors, like før Olsen ble edru for godt?

Harkets eget liv har ikke vært særlig utsvevende på dette området. På samme måte som at boka om Paul Waaktaar-Savoy har sitt «Paul prøvde kokain-sjokk», så avsløres det nå at Morten Harket har vært ordentlig full én gang – i skvis mellom Bjørn Eidsvåg og Magne Furuholmen som skulle se hvem som kunne drikke mest. For de mest nysgjerrige kan vi legge til at Eidsvåg går lenger i detaljene rundt dette i sin nært forestående selvbiografi.

«Hjemkomst» handler likevel like mye om Morten Harket som menneske som den gjør om musikk. Spesielt stor plass får hans engasjement for Øst-Timor. Dette begynte med at en aktivist klarte å få banket på hotellrommet hans en kveld i Monaco i 1993, og ga ham en bok fra daværende eksilutenriksminister José Ramos-Horta. Allerede senere det samme året holdt Harket en introduksjonstale da Horta fikk Rafto-prisen i Bergen. Og da han fikk Nobels fredspris 1986 framførte han «East Timor» på Nobelkonserten. Det er en sterk og rørende historie.

Les også: Harket-sang med radikal fortid

Langt ute i denne boka kommer Morten Harket med en tirade som tar ham ut av tåka for godt: «I en tid der den eneste veien ut går gjennom fellesskapet, vokser det i stedet fram en sterkere form for nasjonalisme. Vi har ingen mulighet til å overvinne klimautfordringene hvis vi trekker oss tilbake i hver vår hule for å forsvare vår egen gressplen. Det kommer til å gå til helvete med alt sammen med mindre vi tar konsekvensene av at den økologiske krisen er et verdensproblem. (...), men vi gjør jo på mange måter det motsatte; vi skal på død og liv forsvare det som er norsk, sier han og slår ut med armene. – Men hvor norsk er luften egentlig?» Det var politiker han skulle vært, mannen som en gang irriterte vettet av Oslos politikere med noen visjoner om elbiler som det tok 20 år før de omfavnet selv.

Med dette har Ørjan Nilsson gjennomført bøker om Pål Waaktaar Savoy og Morten Harket i fin stil. Da burde vel Magne Furuholmen stå for tur. Riktignok den minst gåtefulle i A-Ha, men den bemerkelsesverdige reisen fra å spille i kultgruppa Bridges til å bli styreleder for Festspillene i Bergen kan godt fortelles i større detaljer.