Maja Lunde «Przewalskis hest»: Seig klimadystopi

ROMAN

Maja Lunde

«Przewalskis hest»

Aschehoug forlag, 2019

Problemet med å stille seg kritisk til Maja Lundes dystopiske romanserie om menneskenes miljøødeleggelser, er at hun har moralen på sin side. Og fakta.

Det er jo et stort problem at menneskene ødelegger hele økosystemer og i prosessen utrydder insekter, slik Lunde skrev om i megabestselgeren «Bienes historie». Det er skremmende at vi koker kloden og skaper tørke og annet ekstremvær, som hun tok opp i «Blå». Og det er slett ikke bra at menneskene utrydder andre arter kjappere enn du rekker å si Amazonas, eller for den saks skyld «Przewalskis hest», tittelen på tredje bind i det som skal bli en klimakvartett.

Takket være Maja Lunde, som solgte flest bøker av alle i Tyskland i 2017, har rundt én million tyskere lært mer om bienes plass i økosystemet. Den bragden alene kvalifiserer til klimadiplom, og da har vi ikke begynt å snakke om lesernes økte kunnskaper om vann som ressurs eller om villhestens vesen.

Les mer: Portrett med Maja Lunde: - Jeg gråter nesten hver dag (D+) 

Mange elsker Maja Lundes bøker, tross det tunge budskapet. Formelen med handling lagt til ulike steder og ulike tidsplan, med uventede forbindelser dem imellom, har tjent forfatteren fint i de to foregående bøkene. Folk liker at ting henger sammen, at også tilfeldigheter kan bety noe. Liker drag gjennom historien, og å få bekreftet at folk er folk på tvers av epoker. At mye kan gå galt, men at det også er små drypp av håp innimellom.

Les også: Anmeldelsen av «Blå»: «Hvorfor gjør vi ingenting?!?» (D+)

I hesteboka med den håpløst vanskelige tittelen bruker Maja Lunde sin faste metode. Denne gangen er det tre hovedpersoner. Russiske Mikhail driver en dyrehage i St. Petersburg på tidlig 1880-tall. På en strabasiøs ferd henter han og en profesjonell dyrefanger villhester fra Mongolia til Europa. I 1992 jobber tyske Karin med å føre villhestene fra europeiske dyrehager tilbake til Mongolia. Og på Heiane i Akershus i 2064 prøver norske Eva å holde det gående på stumpene av en gård som tidligere var naturreservat for blant annet villhester, mens samfunnet rundt henne har brutt ettertrykkelig sammen.

At det kommer til å gå riktig dårlig med både hester og mennesker på jorda, er altså klart fra starten. Dette er en dystopi, med et tydelig mål om å vekke leseren. Budskapet er at selv om det fins noen få individuelle unntak, så har mennesket som art tuklet altfor mye med naturen allerede, og viser altfor få tegn til å ville slutte. Vi kommer til å betale prisen, enten vi fortjener det eller ikke. Feelgood blir helt feil ord.

Les også: Anmeldelse av «Bienes historie»: «En klar kandidat for Oprahs bokklubb»  (D+)

Klimabudskapet er imidlertid ikke det eneste mørke i Maja Lundes nye roman. Hovedpersonene sliter også på det personlige planet. Mikhails mor vil han skal finne seg en søt kone, men Mikhail er mer interessert i menn. Det er langt fra akseptert i Russland på 1880-tallet – eller i Russland 2019, for den saks skyld. Alltid like sympatiske Maja Lunde stiller seg selvsagt på Mikhails side, og viser hvor umenneskelig det er å måtte skjule hvem man elsker.

Tyske Karin (f. 1936) er traumatisert av å ha mistet moren sin under krigen, attpåtil på sjefsnazist Görings gods. Det påvirker henne som mor. Hun er kjølig og fjern, mot ham som mot andre. Sønnen blir narkoman, og Karin sliter som pårørende. Berlinmuren har nylig falt, men Berlin er fremdeles en lurvete by med god plass til de som ikke fikset overgangen fra strenge statlige tøyler til kapitalistisk lykke.

Eva bor midt i framtidsmarerittet. Maten er nesten spist opp, og det er et slit å dyrke ny når det regner nær konstant og pollinering må skje for hånd, som skissert i Lundes biebok. I den grad det fins mennesker igjen rundt Eva og tenåringsdatteren, kan de være farlige. Særlig mennene. Eva redder en flyktning, en kvinne kjent fra «Blå», men sliter kraftig med tenårige Isa, som kun har kjent sju mennesker i hele sitt liv. Mor og datter krangler.

I det hele er det påfallende mange dårlige foreldre-barn-forhold i denne boka. Mikhail og moren, Karin og sønnen, Eva og datteren. Ingen klarer å kommunisere, å tilby hverandre varme og støtte. Det er en skadd og redd gjeng mennesker Maja Lunde har valgt å presentere, med ensomme liv.

Villhestrasen kjent som urhesten takhi, alias Przewalskis hest, er bokas røde tråd. Arten er valgt som eksempel på hvordan mennesker ødelegger, men også prøver å hjelpe, naturen. I tillegg til det eksplisitte klima-temaet peker forfatteren på hvor vanskelig flyktninger har det, hvor dumt det er med homofobi, hvor tungt det er å være pårørende til rusmisbrukere, og på hvor ødeleggende hanndyrs – definitivt inkludert menneskemenns – voldelige rivalisering er for hele arten. Blant annet. «Jeg håper de klokeste vinner til slutt», sier Karin når kollegaen kommer trekkende med Darwins tese om at den sterkeste overlever. Sympatisk så det holder, alt sammen. Og veldig, veldig tydelig.

Litt for tydelig. Her forklares alt. I detalj. Fortellerstemmene er så like at de glir over i hverandre, enten det er 1880-tallsmannen eller 2060-tallskvinnen som skriver. Normalt gjør førstepersonsforteller at leseren kommer godt under huden på en romanfigur, her skjer det i uventet liten grad. Jeg mistenker det er fordi de forklarer sånn, i stedet for å la noe være opp til leseren å finne utav selv. De forblir grunne, samtidig både merkelig informerte om og underlig lite i kontakt med seg selv. Hesteboka klokker inn på 550 sider, den hadde tålt en real innstramming.

Dét sagt, så vil Maja Lundes mange fans sikkert like hesteboka like godt som de likte bie- og vannboka. Det er uten tvil spennende med teorier om hvordan framtida kan komme til å se ut, og å tenke over hvordan folks handlinger i nær og fjern fortid påvirker oss her og nå. Siktemålet er uendelig sympatisk. Alle burde bry seg mer om klima. Og om utrydningstruede dyrearter. For deres egen del, og fordi mennesket raskt kan bli neste art ut.

Les mer: Lisa Aisato og Maja Lunde fikk enorm suksess med «Snøsøsteren»