Javisst gjør det vondt

TEGNESERIE

Ida Larmo

«Bow & Arrow – En tegneseriedagbok fra London»

Cappelen Damm

Hvor lenge er man ung og lovende som norsk tegneserietegner? Ida Larmo må vel fortsatt betegnes som det, selv om mange etter hvert kjenner streken hennes fra illustrasjoner, barneboken «Putekrigen» og striper («Værbitt») hun har hatt på trykk i både Dagbladet og som gjest i norske serieblader. «Bow & Arrow», med undertittelen «en tegneseriedagbok fra London», er hennes første store romanverk i tegneseriesjangeren.

Vi nærmest leies av Larmo, som bygger denne boka på egne dagbøker og skisseblokker, i det hun ramler inn i et studieår på tegneskole nær London. På vei til skolen, og gjennom året, gjør hun noen blundere, men ingen verre enn hva man faktisk må gjøre for å utvikle seg fra å være barn via ungdom til voksent menneske med en profesjon og et ståsted i livet. Hadde det ikke vært så sårt, hadde jeg rødmet langt inn i gjenkjennende hårrøtter av lengselen etter et annet menneske, for eksempel. I hovedpersonens tilfelle fører ensomheten henne plutselig tettere på britiske dårlige tenner enn en duggfrisk, norsk 20-åring nok skulle ønske. For eksempel. Tittelen er for øvrig avledet av et østlondonsk slanguttrykk for ordet «spurv».

Les også: Disse bøkene bør du lese i sommer (+)

Vi starter i livet på landet – med nydelige, skrukkete blyant- og akvarellvalmuer, åkre, skeive trappebord og tøff moped – og blir med til typiske kalddusjer. Kalddusjene er helt bokstavelige på et forferdelig hybelhus, opplevelsen humoristisk tegnet i bølgende, blåfrossen kropp, men også i form av studiehverdager, håp, problemer i kjernefamilien, drømmer og fyll – kort sagt et minimum av hva man bør ha av prøvelser som student.

Når et familiemedlem tegnes som et gjennomsiktig lakenspøkelse er det elegant smidd inn i en ikke-perfeksjonistisk tegnestil som er lett å knytte til blyant og skissebøker. Og tegnestilen er fortellerstilen her, oftest med forsiktige verktøy som blyant, penn og akvarell, som passer det nære. Larmos vakre gjengivelser av omgivelser, dyr, blomster, detaljer hos mennesker og natur – i all sin hverdagslighet – er fine, men det er den humoristiske timingen og uttrykkene hennes og hvordan hun forteller godt med blyanten som bærer meg igjennom det hele.

Vi opplever ei skikkelig dump når hun drømmer om en sliten gartner. Og en skikkelig «high» når hun fletter sitt eget møte med en kjent skuespiller på pub inn i drømmer om den legendariske Mr. Darcy. Priceless, for å si det på britisk. Men uten tegningene hadde dette vært en ganske gjennomsnittlig gjengivelse av et gjennomsnittlig studieår. Larmo har en sterk, kul sans for humor. Og har tydeligvis lært en del om hvordan bygge gjenkjennelse.

Les også: Dette er årets aller beste tegneserier (+)

«Bow & Arrow» er ei fin trøstebok (også for alle oss som har hatt samme type skoleår) med mange tragikomiske øyeblikk. Og kan nok også anbefales til alle som har noe nytt i vente til høsten. Avslutninga peker dessuten mot kysten langs et Nordland tegnet i blått, nydelig lys. Disse siste sidene er pene men noe uforløste med mindre de danner opptakten til en ny historie? Får vi se en oppfølgerbok?