Når de døde våkner

UNGDOMSBOK

N.K. Lillebo

«Rør ikke de som sover»

Aschehoug

«Jeg tror jeg er død. Vetta faen hva som skjedde, bare våkna opp død i en kiste». Slik starter Nina K. Lillebos debutroman, «Rør ikke de som sover». Det er en lovende start, på det som også i fortsettelsen er en spennende og fantasifull ungdomsbok.

For Emmi er faktisk død, selv om hun ikke husker hva som har skjedd. Det er også mange andre, og disse møter Emmi i et slags dødsrike under jorda, der det går ganger ut fra kistene, gjennom korridorer og bort til en svær underjordisk by. Her bor alle de døde som ble gravlagt ved samme kirkegård. Folk har samme alder og ser ut som de gjorde da de levde, og holder på med ymse hobbyer for å få tida til å gå. Samtidig kommer det selvsagt stadig flere til. Emmi møter bestefar, og begynner å nøste i mysteriet. Hvordan døde hun egentlig. Og hvorfor, så ung?

Les også: «Et hjerte i en kropp i en verden»: Tankevekkende fra Caletti, også for norske lesere (DA+)

Parallelt med utforskningen av samfunnet under jorda, rulles altså Emmis livshistorie opp. Hun døde mens hun gikk på videregående. Var en ensom skoletaper, men alt endrer seg til det bedre da Liv kommer flyttende til bygda. Liv er tøff og kul, og blir Emmis bestis, en som alltid stiller opp. Først et godt stykke uti fortellingen skal det vise seg at vennskapet kanskje ikke er helt som det framstår. Både Liv og Emmi opplever alvorlige ting. Det handler om psykisk helse og om ensomhet, en sovevoldtekt og et plutselig frafall, uten at detaljene trenger å røpes her.

Mest av alt handler det om døden. «Rør ikke de som sover» er en ganske trist fortelling, som avsluttes i moll. De fantastiske påstandene, som at ingen av de døde råtner, men bare lever videre akkurat som før, må leseren bare akseptere. Så også spøkelseselementene i at det finnes portaler mellom underverdenen og det vanlige livet, og at disse kan åpnes for de døde gitt visse omstendigheter.

Alt er ikke like godt forankret eller forklart, faktisk kunne boka tålt en del flere sider som ga Emmi og kanskje særlig Liv litt mer kjøtt og blod. Her skjer veldig mye dramatisk på veldig kort tid, og i starten er det litt vanskelig å følge kronologien uten å bla fram og tilbake for å sjekke datoen i kapitteloverskriftene.

Les også: Marisha Pessl om vennskap, tidsforståelse, liv og død (DA+)

Men det er aller mest pirk. «Rør ikke de som sover» er definitivt originalt tenkt, tidvis litt morsom, og medrivende nok når man bare kommer ordentlig i gang. Boka er gjennomgående fint skrevet, jeg liker særlig spillet på ordet løk, at Emmi først står der «som en løk», og siden reflekterer rundt det ibsensk kjerneløse, selvsagt uten å dra inn Ibsen direkte. Dessuten bruken av talemål inni standardbokmålet, det gir lokalkoloritt og varme.

Alt i alt er dette en meget habil debut. Det blir spennende å følge N.K. Lillebos forfatterskap videre.