Livet i limbo

UNGDOMSBOK

Marisha Pessl

«I Aldriverdens vake»

Oversatt av Vibeke Saugestad

Gyldendal

Marisha Pessl har en tendens til å dele leserne i to leirer: De som elsker hennes intrikat konstruerte, referanserike plott og deres lek med sjangerkrav, klisjeer og karakterer. Og de som syns det hele blir ulidelig, altfor påklistra smart og postmodernistisk selvrefererende. Selv tilhører jeg første leir. Jeg digget debutromanen «Utvalgte emner i katastrofefysikk», et mordmysterium lagt til en privatskole med en overbelest toppstudent i hovedrollen. Dessuten det film noir-aktige mysteriet «Nattfilm», der jeg syntes den deilige grøss-på-ryggen-starten forsvarte prisen på boka alene. Og jeg koste meg med hennes aller nyeste, ungdomsboka «I Aldriverdens vake», som i tematikk og framføring minner om dem begge.

Også nå handler det om døden, med et knippe spesielt begavede unge mennesker i hovedrollene. Hovedperson Beatrice drar på en slags gjenforeningshelg med fire venner, ett år etter at de gikk ut fra videregående ved en dyr privat kostskole. Den sjette medlemmet i den opprinnelige vennegjengen, Bees kjæreste Jim, mangler. Han druknet i en innsjø helt i slutten av skoleåret. Bee er ennå ikke over sorgen, og har holdt avstand fra klassekameratene siden det skjedde. Helt til nå, når hun plutselig har fått det for seg å konfrontere dem med dødsfallet.

Les også: Tankevekkende fra Caletti, også for norske lesere (DA+)

For var det virkelig selvmord, slik politiet sa? Eller ble Jim kanskje drept? Noen må vite noe. Mysteriet løses i løpet av boka. Men ikke på noen rett fram og enkel måte. Først havner nemlig ungdomsgjengen i en alvorlig bilulykke. Ulykken trigger et opphold i en limboaktig tilværelse som i romanen kalles Aldriverden. I Aldriverden gjelder egne regler for liv og død og tid og repetisjon. En mystisk gammel mann som kaller seg Vokteren trenger seg på og forteller to ting: For det første at de er døde. For det andre at de ikke kommer seg ut fra Aldriverden før de klarer å komme til enstemmighet om hvem av de fem som likevel skal få overleve.

Mystisk? Jepp. Veldig mystisk. Kanskje litt skummelt. Definitivt spennende. Det viser seg at tida i Aldriverden går i loop, kalt vaker. Samme døgn spilles om og om igjen, men de elleve timene ungdommene er våkne dette døgnet kan brukes til hva som helst før det begynner på nytt. De husker det som skjedde i de foregående vakene, og kan lære av det de finner ut underveis. Etter å ha prøvd fornektelse, rus og panikk, forstår vennegjengen at nøkkelen er å løse mysteriet rundt Jims død. Noe de klarer, samtidig som de fleste andre løse tråder nøstes opp og festes fint. Boka er kanskje bitte litt pratsomt forklarende for at hele plottet skal gå helt opp, men det er greit, for her er også mange fint gjennomtenkte detaljer som man først helt i slutten oppdager er ført gjennom hele fortellingen.

Det som virkelig løfter den norske utgaven av «Neverworld Wake», er imidlertid Vibeke Saugestads glitrende oversettelse. Marisha Pessls bøker befolkes alltid av ekte ordkunstnere, bråmodne ungdommer som rimer og refererer og leker seg med språket. Mye er innforstått amerikansk, hint til konkrete bøker, filmer og reklamer; like mye er sjangerlek, tulling med faste forventninger, klisjeer, det som i litteraturteorien kalles troper. For eksempel er både kostskoleromanen og det-var-en-mørk-og-stormfull-aften-skrekkfortellingen kjente litterære undersjangere, noe Pessl her leker med både direkte og gjennom mer og mindre skjulte hint i teksten. Slike finesser er ofte vanskelige å oversette. Det som er kult på amerikansk ungdomsspråk, blir fort pinlig og platt når voksne oversettere prøver seg på moderne norsk slang. Og en roman «alle» i USA har lest og kjenner igjen som forelegg er ofte mindre sentral i Norge. Men Vibeke Saugestad jobber seg lettbeint forbi slike problemer. Hun får med seg mange av ordspillene og referansene, men ser også at noen må ofres til fordel for mer slitesterk norsk. I bøker som Angie Thomas’ «The Hate U Give» og Paul Beattys «The Sellout», alias «Meg mot røkla», fikk Saugestad nyansene ut av afroamerikanske sosiolekter. Hos Pessl er det mye posh hvit overklasserikdom det går i. Alt sammen imponerende musikalsk løst.

«I Aldriverdens vake» er nok ingen ny Catcher in the Rye, Breakfast Club eller hemmelig historie à la Donna Tartt, men den nikker pent til dem alle sammen, og er definitivt en spennende roman om vennskap, tidsforståelse, liv og død.

Vibeke Saugestad.