Bøker

Tara hadde aldri gått på skole før hun begynte på universitetet som 17-åring. Nå har hun doktorgrad i historie.

En nesten utrolig historie om å vokse opp i en fundamentalistisk familie utenfor folkeskikken, og om hva det koster å velge å bryte med alt man kom fra.

Dagsavisen anmelder

SELVBIOGRAFI

Tara Westover

«Noe tapt og noe vunnet»

Oversatt av Hilde Stubhaug

Gyldendal

###

«Bemerkelsesverdig», sa ekspresident Barack Obama, og dro fram Tara Westovers «Educated» som en av bøkene han likte best i fjor. Selvbiografien, som i Hilde Stubhaugs norske oversettelse heter «Noe tapt og noe vunnet», har ligget øverst på amerikanske bestselgerlister i over et år nå, og er oversatt til en lang rekke språk.

Ikke uventet. «Noe tapt ...» er lett å like. En eventyrlig historie, der Tara, vår helt og jeg-forteller, beskriver et fjernt og lukket miljø, «de andre», og vitner om hvordan hun brøt med disse andre og heller valgte oss andre, «vi vanlige». Veien gikk gjennom utdanning – for boklesere flest er det et oppløftende budskap.

Bakgrunnshistorien først. Den er knapt til å tro. Tara Westover (f. 1986) vokser opp på landsbygda i Idaho i USA, i en strengt religiøs, patriarkalsk, samfunnssky familie som forbereder seg på den nært forestående Endetiden. De er såkalte «preppers», folk som satser på å være selvberget når de siste dagene kommer. Og det vil skje snart, tror Taras far. Så familien hamstrer mat. Drivstoff. Vann. Våpen.

Familien regner seg som mormoner, men praktiserer en svært streng versjon av læren. Mange mormoner er dessverre også Illuminati, slik folk med andre livssyn definitivt er det, mener Taras far. Illuminatien står for en konspirasjon mot rettroende folk, med farlige fingre borti nesten alt. Utdanningssystemet. Helsevesenet. Skattesystemet. Rettsvesenet. All forvaltning. All politikk. Det eneste trygge er å holde seg og barna borte fra det.

Les også anmeldelsen av den nye romanen til Murakami: Som å bli invitert til middagsselskap hos en god venn (+)

Så det gjør faren. Tara er født hjemme, og har verken fødselsattest eller andre offisielle dokumenter på at hun finnes. Hun vokser opp uten utdanning. Skal liksom hjemmeskoles av sin mor, men utover litt lesing i Bibelen og Mormons bok, blir det med teorien. I praksis jobber Tara, som søsknene gjør det. Hun hjelper mora å lage naturmedisin, og hun hjelper faren sin på skraphaugen hans.

Det er farlig arbeid, ikke minst for ei lita jente. Flere ganger blir Tara og søsknene alvorlig skadet, av flygende skrapjern, brennende bensin, brutale maskiner og høye fall. Hver gang går det godt til slutt, ved hjelp av flaks, tinkturer og hjemmelaget salve. Hver gang tar faren overlevelsen som et gudsbevis. Han trenger ikke tenke HMS, slipper å bruke sikkerhetsutstyr, når Gud passer på! Skadene er dessuten god reklame for morens naturmedisin. Vanlig skolemedisin er farlig, leger må aldri oppsøkes.

Men egentlig, forstår selvsagt leseren, er Taras familie farligere. Særlig storebroren. Han er sterk, og sint, og voldelig. Utøylet. Tukter Tara, ved å slå og bryte, og bende henne oppi toalettet med ansiktet først. Slik får han holde på, selv om folk rundt vet hva som foregår.

Saken fortsetter under bildet. 

A woman takes a baby out for a stroll Thursday, May 20, 2006, in Hildale, Utah.  Warren Jeffs, the self-proclaimed profit of the town's polygamist sect, clamped down on Victorian era-like dress codes that include long white undergarments. He banned bright colors, including red, the color of the Devil. Ironically, when arrested, Jeffs was riding in a bright red SUV, wearing shorts and white T-shirt _ clothes his followers in the Fundamentalist Church of Latter Day Saints are not allowed to wear. (AP Photo/Douglas C. Pizac)

«Noe tapt og noe vunnet» handler om en oppvekst blant en fundamentalistisk mormonsk familie som venter på Endetiden på landsbygda i Idaho. Foto: Douglas C. Picaz/NTB scanpix

Og slik kunne det fortsatt. Men Tara vil bort. En storebror har allerede vist at det går an. Han har lært seg det som trengs for å ta den standardiserte prøven amerikanske videregåendeelever tar for å kvalifisere til universitetet, og fått høy nok score til å komme seg bort. Det bør Tara også, mener han, og er villig til å hjelpe.

Lang historie kort, så klarer hun det. Gjør det godt på prøven, og får plass ved det mormonske universitetet Brigham Young i nabodelstaten Utah. Det blir et enormt kultursjokk. Tara er utvilsomt ekstremt intelligent, et enormt akademisk talent. Hun ender faktisk opp med å få studiestipender som ikke bare tar henne til prestisjeuniversiteter som Cambridge og Harvard, men som også fører henne gjennom hele det akademiske løpet til hun får en doktorgrad, PhD.

Men i starten, 17 år gammel, har hun gigantiske hull i allmenndannelsen. Tror Europa er ett land, kjenner ikke til Martin Luther King, og har ikke hørt om holocaust. Vet ikke hvordan man tar en vanlig prøve, eller at man må lese i lærebøkene, ikke bare se på bildene. Hun har jo aldri satt fot i et klasserom før!

Utenfor klasserommet er ting minst like uforståelige. Folk kaller seg mormoner, og går beviselig til gudstjeneste, men kler seg etter Taras syn fryktelig usømmelig, og bryter den hellige hviledagen ved å se på film eller gjøre lekser. Det ville Taras foreldre aldri tillatt. Noe av det mest interessante med «Noe tapt og noe vunnet» er skildringen over hvor internaliserte sannhetene vi har med oss hjemmefra er, og hvor vanskelig det er å endre grunnleggende syn på hvordan verden egentlig henger sammen.

Les også: «Det er lenge til skumring»: Fjorårets mest originale debutroman (+)

Boka handler om brudd. Om kostnaden ved å kutte røtter, gå imot sannheter, velge annerledes. Ikke bare mister man det man hadde, man har ingen automatisk tilgang til noe annet i stedet, når man ikke kjenner kodene, kulturen, alt det andre regner som selvfølgelig. Når man er opplært til å frykte alt som er annerledes, og fremdeles egentlig gjør det selv også. Den skildrer ensomheten i et sånt liv. Alle hemmelighetene, alt som ikke må røpes, om opphav og bakgrunn. Familiens, særlig moras, svik mot dattera, og hennes mot dem.

«Noe tapt og noe vunnet» gir åpenbart et interessant, nesten litt frikshowaktig, innblikk i en spesiell subkultur. Den vekker interessante spørsmål om mangfold og inkludering, om grensene for religiøs frihet, for familien som bærekraftig organisasjonsenhet i et utviklet og sivilisert samfunn. Den skildrer menns systematiske vold mot kvinner, og hvor «naturlig» den oppleves for kvinner som har lært at slik er bare livet. At slik er menn.

Aller mest er det en historie om menneskelig oppdrift. Taras historie er unik, men også arketypisk. Hun er helten, fortelleren, den som filtrerer historien og velger hva som skal med. Og hun er akademisk skolert, og bevisst rollen. Viser fram flere situasjoner der hun er usikker på hva som egentlig skjedde. Hun husker én ting, broren en annen, moren en tredje, mens faren avfeier hele situasjonen. Slik blir «Noe tapt og noe vunnet» også en bok om historieskriving, om hukommelse og utvalg og presentasjon. Hva skal med, og hva skal utelates? Noe er tydelig framvist, annet underkommunisert, uuttalt, skjult kanskje også for forfatteren selv.

Som Obamas sa det: en bemerkelsesverdig selvbiografi, om et fantastisk liv.