– Fiksjon viser absolutt sannhet

– Kunsten er til for å minne oss på at vi har dybde. Vi står ikke fast. Er aldri bare én ting. Tvert om! Mennesket har uendelig mange dimensjoner. Er grunnleggende bra. Vi må aldri, bare absolutt aldri, la noen få oss til å tro noe annet, sier Ali Smith til Dagsavisen.

Vi sitter på flytoget mellom Oslo og Gardermoen. Det svisjer gjennom landskapet i 120 kilometer i timen. Den skotske forfatteren snakker omtrent like fort. Men i motsetning til togets nær snorrette spor, snakker Ali Smith i bølger og svinger og bakker og utforkjøringer. Tanker hit og argumenter dit, ispedd ordspill og sitater og assosiasjoner. Likevel lett å forstå. Som bøkene hun skriver – komplekse, men lette å lese.

Les også: - Stille ut kunsten i et containergalleri? Nei, takk!

Årstidene

Egentlig har ikke Ali Smith tid til å snakke med noen. Derav togintervjuet. Forfatteren skal hjem igjen til Skottland, der arbeidet med tredje bind i det som skal bli en kvartett bøker venter. Så langt har hun gitt ut «Høst», som kom på engelsk høsten 2016 og norsk våren 2018; og «Vinter», som kom på engelsk høsten 2017 og nå foreligger i Merete Alfsens strålende norske oversettelse.

«Vår», alias «Spring», skal etter planen komme på engelsk i mars-april, «Sommer» etter planen i 2020.

– Jeg håper jeg overlever «Spring». Per nå er den i dialog med seg selv. Jeg bare prøver å henge med i svingene og se hvor vi ender. Jeg sjekker balansen, rytmen, særlig rytmen, men vet ikke ennå helt hvor boka skal. Det blir noe med Chaplin, og Rilke. Beethoven. Brexit, igjen, og sorg. Nord og sør og litt forskjellig, sier Smith.

Les også: Merete Alfsen tolker det uoversettelige

Høyt tempo

Hun starter «Vinter» med en vidunderlig oppramsing av alt som er «dødt». Gud er for eksempel død. Og romantikken. Poesien, romanen, maleriet, kunsten. Teater og film. Litteraturen. Alle musikkarter, og kulturen generelt, sammen med naturen og ekteskap og stort sett det meste, kanskje utenom revolusjonen og hatet. I hvert fall ifølge en søkemotors «intelligente» autoutfylling, får leseren inntrykk av, uten at det er stavet ut.

Før Ali Smith altså går hen og beviser det motsatte: Både kjærlighet, kunst generelt og litteratur spesielt lever, og det i beste velgående. Ikke minst i «Vinter»

– Alt går så vanvittig fort nå. Ord og tanker og ideer og påstander kastes imot oss, raskere og raskere. Det gjør noe med oss, og det gjør noe med språket. Særlig språket. Det blir liksom forsøkt komprimert. At verdens mektigste manns yndlingskommunikasjonskanal er Twitter, hvor man har et par hundre tegn til rådighet til å forklare en komplisert tanke, sier tydelig at noe er veldig, veldig feil. Vi må si ifra, stå imot. Og der kommer fortellingen inn i bildet, sier hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Spøkelsesfortelling

Det er, ifølge forfatteren selv, hovedgrunnen til at hun skriver.

Ytre sett handler «Vinter» om en ung mann som ber en ung kvinne han ikke kjenner bli med ham for å feire jul i Cornwall, som vikar for en kjæreste det nettopp er blitt slutt med. I Cornwall sitter mannens ensomme mor, som plages av et svevende hode(!), muligens et spøkelse, og ellers misliker det meste. I løpet av jula dukker også aktivistsøsteren hun knapt er på talefot med opp, og en hel busslast med fuglekikkere.

«Høst» handler om en ung kvinne som har en sytti år eldre, mannlig venn, og en mor som også misliker en hel del av det hun ser rundt seg, midt oppi Brexit og byråkrati. Boka var nominert til en rekke prestisjetunge priser, som Man Booker, og figurerte på flere større avisers årets beste-lister.

Les anmeldelse: «Det er lenge til skumring»: Fjorårets mest originale debutroman

Tida kommer. Og er

Men egentlig er begge bøkene, som alle de andre Ali Smith har skrevet, fortellinger om tid, om språk, om å være menneske.

– Jeg ville lage en årstidskvartett for å fange de ulike formene for tid. Den umiddelbare, men også den lange tida. Den sykliske og sammenblandede. Hver gang det blir vinter, tenker vi både på den vinteren som pågår, men også på alle vintrene vi allerede har opplevd. Årstidene er jo egentlig ikke fire atskilte ting, det vet alle som bor i Norge eller Skottland, at vinteren like gjerne kan komme innom om sommeren, sier Smith.

Farlige kategorier

Kvartettens første bind, «Høst», er skrevet i en tid med store omveltninger, i tida rundt og etter Brexit-folkeavstemningen.

– Landet mitt er i ferd med å revne i sømmene, djupt splittet på en måte jeg aldri har opplevd i min levetid. Og splittelsen er internasjonal. Tendensen til å tenke enten-eller, oss mot dem, i svart og hvitt og ingenting imellom – den er farlig! Blir vi binære, taper vi. Kategorier har aldri gjort noe bra for mennesker. Se bare til nyere historie. Kall det kategorisering, eller kall det fascisme. Utestengningen mellom oss og dem er fascismens poeng. «Vi» vil bestemme over «dere». Ved det punktet slutter vi å være mennesker, sier Ali Smith.

Gjestfrihet

Særlig når «vi» nekter «de andre» å fortelle sin historie.

– Da jeg skrev «Høst», leste jeg om igjen «Odysseen» av Homer. Kjernen i den historien er verken krig eller motgang. Det er gjestfrihet. Tygg litt på det! Odyssevs vaskes opp på stranda, akkurat slik mennesker i vår tid gjør det. Men han ønskes velkommen. Får vaske seg, kle seg og spise litt, og så får han fortelle sin historie. Det er definisjonen på håp, at man får det. Og ikke bare sånn at den kan kokes ned til den passer i et lite skjema på en A4-side, slik vi gjør med mennesker i dag. Hele historien, det er den som gjør oss til mennesker. Til samfunn. Om ingen lytter til historiene våre, er vi fortapt. Når historiene møter en lytter, en leser, noen som går dem i møte, da oppstår livet. I møtene. Og historien forandrer seg med leseren. Det vet alle som har lest samme bok i ulike livsfaser. Bøker er lagd av bøker, de kommuniserer med hverandre, slik lesere, mennesker, hele samfunn også gjør det, sier Ali Smith.

Alle er i slekt

Derfor er bøkene hun skriver komplekse vever av mange lag tekst, med referanser til annen litteratur, til sangtekster og reklame, Dickens og Shakespeare, og til en hel katalog andre kunstnere. Noen navngitte, andre ikke. Det er politiske bøker, men på den intelligent indirekte måten.

– Jeg ville ikke klart å skrive enkeltsporsfortellinger om jeg prøvde aldri så mye! Ideen om en ene historie er en løgn. Det fins alltid en annen historie, en annen sannhet. Av og til er jeg den ene og du den andre, av og til er det omvendt. Vi er alle i slekt, del av samme DNA. Romanen er perfekt til å minne oss på akkurat det. At vi er større enn oss selv. Og at ingenting er absolutt. Sorgen viser oss gleden. Kjærligheten åpner oss opp. Mørket viser oss lyset, vinteren minner om vår. Og kunsten gjør alt dette, sier forfatteren.

Les Dagsavisens anmeldelse av Ali Smiths «Høst»: Man blir litt klokere, litt gladere og kanskje litt bedre

Løgn vs. fiksjon

I en tid der «post-fakta» faktisk er et begrep, er det viktig.

– Alle sånne ord. «Post-fakta», «post-sannhet», alle sånne. De betyr bare løgn, alle sammen! Og løgn er det diametralt motsatte av fiksjon, som vi driver med i litteraturen. Løgner går inn for å hindre sannheten å nå ut. Fiksjon, derimot, hjelper oss å få fram sannheten, særlig når den er vanskelig å fortelle, der vi kanskje mangler ord. Vår styrke som mennesker ligger i vår evne til analyse, til å forstå og se gjennom forsøk på forenkling og båssetting og manipulasjon. Vi kan se gjennom andres forsøk på å tvinge lettvinte feilslutninger på oss, på andre. Fordi vi er mennesker. Alt er oversettelse, lesing, tolkning. I bøker og livet. «Jeg er interessert i fiksjon fordi jeg er interessert i absolutt sannhet», sa den briljante skotske forfatteren Muriel Spark. Jeg skriver under på det, sier Ali Smith.