SAKPROSA
Marte Michelet
«Hva visste hjemmefronten?»
Gyldendal
Gunnar «Kjakan» Sønsteby visste. Den norske eksilregjeringen visste. De sentrale lederne av motstandsbevegelsen visste. Likevel nådde aldri varslene om de nært forestående arrestasjonene og deportasjonene av norske jøder fram til dem det gjaldt. 773 jøder ble deportert fra Norge til nazistenes dødsleirer, 532 av dem med «Donau» til Stettin og videre til gasskamrene i Auschwitz.
Marte Michelets nye bok «Hva visste hjemmefronten? – Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet» viser hvordan unnfallenheten når det gjelder den største av alle forbrytelsene under krigen – også blant dem som sto i fremste linje i motstandskampen – hadde rot i utbredte antijødiske holdninger i Norge, et syn på jødene som annenrangs borgere. Det ble ikke reagert fra sentrale norske motstandsfolk og grupperinger da jødeparagrafen ble gjeninnført og jødene i Trondheim som de første ble angrepet. «Motstandsbevegelsen struttet av selvtillit og handlingskraft, men holdt seg taus når det gjaldt jødeforfølgelsene», er Marte Michelets knusende konklusjon.
Bokbombe fra Marte Michelet: – Avslører unnvikelsene i den norske motstandsbevegelsen før, under og etter aksjonen mot jødene
Med «Hva visste hjemmefronten» har Michelet levert et korrigerende storverk som ved å analysere de vedtatte forestillingene om vår egen historie langt på vei knuser den patriotiske konsensusen som har vært førende for nasjonsbyggingen etter krigen. Samtidig viser hun kompleksiteten i et samfunn preget av okkupasjon, frykt og sterke føringer fra mange ledd. Bokbragden fullføres derfor ved at underteksten former et varsku om at holdningene som rammet jødene før, under og etter krigen ikke på noe vis var enestående. Det er selvsagt ikke noe nytt at dagens polariserte debatt, hverdagsrasismen og det ytre høyres retorikk finner gjenklang i de holdningene Michelet beskriver, men nyanseringene minner oss om at disse på ingen måte skal tas for gitt.
Michelets beskrivelser allerede i forordet fanger essensen i den altomfattende fortielsen både under krigen og i den etterfølgende krønikeskrivingen. Hun blir forelagt et fragment fra et brev den kjente krigshistorikeren Ragnar Ulstein skrev til motstandsmannen Arvid Brodersen, der Ulstein siterer fra et intervju med Gunnar Sønsteby: «Ei av mine kjelder, Gunnar Sønsteby, har hevda at han fekk beskjed om jødeaksjonen ca. 3 månader før den vart sett i verk.». Michelet skriver: «Jeg stirret på ordene. De ga ingen mening. Det kunne rett og slett ikke være tilfelle.»
Michelets forrige bok «Den største forbrytelsen» (2014) handlet om folkemordet på jødene og om hvordan det norske holocaust kunne skje. I «Hva visste hjemmefronten?» borer hun dypere, og det hun finner er et svik større enn det en ung nasjon trolig så seg i stand til å bære. Hun har belegg for påstandene om at unnfallenheten i ettertiden ble fortiet og sminket bort av ikke bare gode nordmenn, men av de etter krigen antatt beste og av sentrale historieskrivere. Til disse hører også Hjemmefrontmuseet, som ikke bare skulle «stille ut krigshistorien, men også skrive krigshistorien». I det grundige kapitlet om hvordan nordmenn profitterte på å hjelpe jødene å flykte, innrømmer Michelet at også hun har tatt feil når det gjelder de mye roste folkene bak Carl Fredriksens Transport og selskapets «skyggesider».
Det er et grundig arbeid Michelet legger for dagen, skriver vår anmelder.
Det har hele tida blitt hevdet at massearrestasjonen av de norske jødene i oktober og november 1942 kom som lyn fra klar himmel, og omkvedet har fra hjemmefronten, statsapparatet og historikerne vært at jødene var for «naive» eller at de unnlot å rømme landet i tide. Med andre ord at de hadde seg selv å takke. De siste årenes utlufting i de mest bortgjemte og innestengte korridorene av krigshistorien har imidlertid ført til omfattende nyansering, og Michelet stiller seg i fremste linje når det gjelder å påpeke de ubehagelig.
Etter «Hva visste hjemmefronten?» vil det for all ettertid bli stående som et paradoks at tyske antinazister i Tyskland og Norge risikerte livet i forsøket på å redde så mange som mulig av de norske jødene gjennom varsling og aksjonering, mens mottakerne på norsk side var «opptatt med andre og viktigere oppgaver», for å sitere en av dem. Jødene i Norge hadde laveste prioritet. Essensen i Marte Michelets bok er ikke nødvendigvis bare at enkelte ledd som sviktet, men hvor utbredt likegyldigheten var når det gjaldt å berge norske jøder fra et på det tidspunktet godt dokumentert folkemord på europeisk jord.
Det er et grundig arbeid Michelet legger for dagen. Hun maler fram de skjøre bindingene mellom hverdagsliv og krigsinnsats både på norsk jord og i Tyskland. En sentral kilde og varsler i så henseende var den tyske greven og antinazisten Helmuth James von Moltke, en jurist som under naziregimet var en av flere i etterretningstjenesten Abwher som drev et aktivt dobbeltspill og som i skyggene var delaktig i planene som førte fram til det såkalte Operasjon Valkyrie-attentatet mot Hitler. Moltke deltok på Wannsee-konferansen og kjente rekkevidden av «Endlösnung»-planene for å gjøre Europa «judenfrei».
Han var en av grunnleggerne av den såkalte Kreisau-kretsen og ble en sentral kilde for den norske motstandsbevegelsen gjennom sin kontakt med oberstløytnant Theodor Steltzer, som var transportoffiser ved den tyske Generalstabens hovedkvarter – og motstandsmann. Med levende penn beskriver Marte Michelet de ulike aktørene og deres bakgrunn og bindinger ut fra det som foreligger av brev og annen bevart dokumentasjon.
Nyansene vektlegger også bevegelsene og innsatsen til idealistiske nordmenn som gjorde en innsats for å varsle og berge jødiske familier og andre ut fra den spede informasjonen som av ulike årsaker tilfløt dem, for eksempel fra den tyske forretningsmannen Wolfgang Geldmacher som var en av Steltzer forbundsfeller. Men det aller meste av informasjon stanset på veien, enten i eksilregjeringens apparat i London eller i den norske motstandsbevegelsen. Trygve Lies rådgiver og London-stemmen Arne Ording, de sentralt plasserte motstandsmennene Arvid Brodersen og Tore Gjelsvik, biskop Berggrav, politiet og flere andre rammes både direkte og underliggende av kritikk for hva de gjorde og ikke gjorde da det gjaldt.
Michelet stiller seg også uforstående til at en forfatter som Ragnar Ulstein kunne underslå den informasjonen han åpenbart fikk tilgang til gjennom sine intervjuer med blant andre Sønsteby og Brodersen, og på det viset var med på å skape konsensus blant senere krigshistorikere. Brodersen utgjør for øvrig en sentral del av boken da Michelet i et av dens berikende kapitler forteller historien om hans dype involvering i Jon Alfred Mjøens studier innen «rasehygiene» og opprettelsen av Vinderen Biologiske Laboratorium. Denne fortida i et grumsete «vitenskapelig» felt som bidro til å legge grunnlaget for nazismens ideologi, har Brodersen selv sminket bort så godt det lar seg gjøre i egne memoarer.
Marte Michelet skriver med brodd og driv, og analysene og sammenfatningene er briljante og nyanserende. Mange vil sikkert hevde at mye av stoffet har vært kjent tidligere, men Michelets viktige innsats med å samle det og forstå det på vegne av alle, og ikke minst avkle de aktørene som har gjort sitt for å tåkelegge, utgjør bokens rystende kontekst. At hun innimellom gjør seg selv til en aktør og en pådriver, som igjen bidrar til å heve bokens store potensial for de debattene som bør og må komme i dens kjølvann, kler et prosjekt som sammen med «Den største forbrytelsen» er i ferd med å bli et nytt standardverk om et falmende norsk selvbilde.
