ROMAN
Maria Navarro Skaranger
«Bok om sorg (fortellingen om Nils i skogen)»
Oktober
Maria Navarro Skaranger brakdebuterte med «Alle utlendinger har lukka gardiner» fra 2015, som hun fikk Vesaas’ debutantpris for. Den handler om tenårige Mariana, som har en storebror i fengsel og en lillebror som sliter litt, samtidig som hun selv har full hyre med venner, lærere og potensielle kjærester på ungdomsskolen. Da boka kom, snakket «alle», meg inkludert, om hvor språklig nyskapende den var, skrevet i en variant av Romsås-dialekt, alias «kebabnorsk».
Det stemmer at «Alle utlendinger ...» var språklig nyskapende, og veldig morsom. Men det var også en bok med et visst alvor. En sorg. Linja fra debuten til Maria Navarro Skarangers «vanskelige andrebok», er klar. Teksten er denne gangen skrevet på standard bokmål, men også her er fortelleren ei ung kvinne, og også denne gangen handler det mye om hennes relasjoner til ulike familiemedlemmer, om hvordan man håndterer noe vanskelig som har skjedd.
Les også: Tilbake etter sensasjonsdebuten
«Bok om sorg» begynner idet fortellerens eldstebror er død. Han hoppa fra balkongen i femte etasje. Eller falt. Kanskje er det litt uklart. Det man tror blander seg jo fort med det man gjerne vil tro. En ulykke var det uansett. Men ingen overraskelse. «Det første broren min Mik sa: Det var jo dette vi var redde for, vi visste jo at det kunne skje», står det på romanens første side, og resten av familien forstår umiddelbart hva Mik, som er bare et år yngre enn broren, mener. Resten av boka er en utforskning av de ulike familiemedlemmenes håndtering av sorgen som følger.
Nils var syk. I perioder søkte han ut i skogen, ville være alene. Han hadde problemer med mat, med personlig hygiene, med å omgås andre. Bodde i NAV-leilighet. Tenkte i perioder at han kanskje heller burde vært født som jente. Men når ble han egentlig sånn? Eller var han det kanskje hele tida?
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Fortelleren er usikker, og får ingen gode svar når hun spør mora. Mora sørger også, selv om hun innimellom prøver å late som ingenting. Fortellingen om Nils er også fortellingen om ei kvinne som ble mor veldig tidlig, med en mann som også var ung, og som dessuten var veldig glad i andre damer. De hadde et elsk-hat-forhold. Var sammen, slo opp, ble sammen igjen, slo opp. Ble sammen igjen, til det omsider ble slutt for godt. Pappa flyttet bort. Sier stadig at han vil ha kontakt med ungene, men det blir ikke til så mye i praksis. En iskrem på kafé innimellom, ikke akkurat noe stabil tilstedeværelse.
Uten å overforklare, viser Skaranger fram det utrygge i barnas oppvekst. Hvordan det er å vokse opp med en mor som sliter litt med oppgaven, og som dessuten har et trøblete forhold til sin egen mor, barnas bestemor, selv om hun gjerne setter bort barna dit om somrene. Hva det gjør at far er fraværende, men ikke helt. Mik og jeg-fortelleren har klart seg rimelig greit, hun jobber på en barneskole, men de har også med seg litt av hvert fra barndommen. En grunnleggende usikkerhet, kanskje.
Les også: Hun skrev første roman på drabantby-norsk
Aller mest handler det om fortellerens egen sorgprosess det første året eller så etter dødsfallet. Hun deltar i det praktiske. Ordner begravelsen. Rydder og vasker ut leiligheten. Minnes Nils som barn, som ungdom, som voksen. Tar seg av bestemor, ser etter mor, prøver å gjøre det rette samtidig som hun sliter med å ta vare på seg selv. «Jeg skulle ønske noen passa på meg også», tenker hun, men klarer ikke åpne seg og «snakke ut» om sorgen. Mangler kanskje språket, hun er ikke oppvokst med at man snakker om alt mulig, og vet at det de voksne sier, uansett kan trekkes tilbake i neste runde. Sorgen hennes er unik og individuell, men også vanlig. Den må gå sin gang, etter et år er inntrykkene mer dempet, minnene mer positive, livet litt lysere.
«Bok om sorg» er blitt en god roman, med god innsikt i sorgens psykologi. Ikke så original som «Alle utlendinger ...», men en velskrevet og godt utporsjonert historie er det, med fin balanse mellom det som fortelles direkte og det som står skrevet mellom linjene. Den er dessuten fint geografisk forankret, en osloroman med gode skildringer av blokklandskapet like ved Marka, og en Tove Janssonsk avstikker til en sommerlig øy à la «Sommerboken» som bonus.
