«Kastanjemannen»: Tidvis spennende, men litt for lang krim

KRIM

Søren Sveistrup

«Kastanjemannen»

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Gyldendal

Man tager to helter – den ene skarp alenemor med ambisjoner, den andre en hakket mer lurvete, men like smart og singel mann. Ta så en blodtørstig bestialsk seriemorder, som kapper av hender og føtter på sine kvinnelige ofre. Tilsett så en solid dæsj udugelige politikollegaer og en tidvis jålete og inkompetent politiledelse. Miks inn et forsvunnet barn av en høytstående politiker, solide doser høstmørke og oktoberregn, og rør rundt. Fordel over rundt 500 sider og voilá! «Kastanjemannen» er klar.

Krimromanen er danske Søren Sveistrups debut som forfatter. Han er likevel godt kjent med krimsjangeren, som manusforfatter av tre sesonger av TV-dramaet «Forbrytelsen». I «Forbrytelsen» blir en ung pike funnet myrdet, og hvem som helst av de TV-seriene blir kjent med, kan ha hatt anledning til å gjøre det. Slik er det også i «Kastanjemannen»: Leseren får flere mulige gjerningspersoner å velge i, etter som flere og flere karakterer introduseres.

Det begynner, som seg hør og bør i en krim anno 2018, med et tilbakeblikk i tid. En politimann ankommer det han litt for sent oppdager er et åsted for massedrap, 31. oktober 1989. En tenårig jente er skutt gjennom ansiktet, en tenårig gutt gjennom brystet, og mora deres er hogget til døde med øks. Han finner en skadet, men fremdeles levende gutt i tiårsalderen, og en jevnaldrende jente i forkommen tilstand. «Så treffer øksa ham i kjeven, og alt blir svart». Farvel, politimann, i denne fortellingen er du bare statist, død i første kapittel.

Så spoles det kjapt til «Mandag 5. oktober, nåtid». En kvinne tortureres, hører den elektriske saga skjære gjennom knoklene hennes. En drøy side senere er hun død. Neste kapittel er det tirsdag, og etterforskningen begynner. Naia Thulin er en dyktig politietterforsker med planer om videre avansement til avdelingen for nettkriminalitet, som hun regner som en bedre framtid enn det drapsavsnittet, der hun jobber nå. Til å etterforske drapet på kvinna som nå er funnet i en hage, med hånda kappet av, har Naia fått en ny kollega, Mats Hess. Han kommer seilende fra Europol, der han plutselig er blitt permittert, antakelig på grunn av ymse uregelmessigheter, og sendt tilbake til København, der han kom fra.

Radarparet er våre helter. Som i krimbøker flest, er resten av kollegaene deres lite å samle på. Og ledelsen er mer opptatt av å ta seg bra ut på pressekonferanser ettersom etterforskningen skrider fram, enn de er av å faktisk undersøke om de udugelige folka Thulin og Hess kjemper mot, faktisk har kommet fram til rett løsning. Lyder det som krim du har lest før? Tenkte nok det.

Litt av problemet i «Kastanjemannen» er nemlig problemer boka deler med veldig mange andre krimbøker. For å skape helter leseren gidder å følge, gjøres kollegaene inkompetente og håpløse. For å gjøre dem menneskelige, har de dessuten et problem, et eller annet på hjemmebane som i større og mindre grad påvirker politiarbeidet deres. Thulin er alenemor som burde være hjemme hos barnet sitt. Hess har stor og alvorlig bagasje som ikke skal røpes her, men som gjør at han framstår som en slabbedask uten særlige ambisjoner, en klassisk krimoutsider. Likevel er de selvsagt briljante, hver på sitt vis.

Og så er det volden. Bestialiteten. Gjerningspersonen kapper av ofrene, som selvsagt er kvinner, sine hender og etter hvert føtter. Angivelig fordi de da ligner mer på kastanjemennene, figurer laget ved å stikke fyrstikkbein inn i kastanjer, som vedkommende plasserer på hvert åsted. Leseren får være vitne til amputasjonene. Det fins definitivt enda mer umotivert voldelige krimbøker enn «Kastanjemannen». Men også denne hadde klart seg med færre detaljer.

[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]

Og færre sider. Her er mange personer, steder, mulige motiver. Sosialministerens tolvårige datter er forsvunnet. Via overraskende fingeravtrykk på kastanjene dras hun og ektemannen inn i saken. En dyktig rettsmedisiner må stadig rykke ut og undersøke Thulin/Hess’ mer og mindre skrudde hypoteser. Vi får møte flere offer like før henrettelsen, og tjenestebilsjåfører, leger, sykepleiere, politifolk og kommunale saksbehandlere underveis. Sveistrup får plusspoeng for at her er mange potensielle gjerningspersoner, men noen av sidesporene føles likevel litt seige og unødvendige. Forbindelseslinjene blir litt søkte, og hvorfor er ikke dette sporet for lengst sjekket ut av saken? Hvordan kan det egentlig ha seg at ledelsen tror på «løsningen» man først finner på saken, når denne så åpenbart er full av løse ender, ubesvarte spørsmål, åpenbare brudd på god etterforskningsskikk?

Men krim er selvsagt ikke realisme. «Kastanjemannen» er en spennende fortelling. Ikke så bra at den fortjente mer enn de fire stjernene danske anmeldere ga den – fire stjerner som ved en feil hos det norske forlaget var blitt til seks på den norske bokas omslag. Men grei nok novemberuhygge, i hvert fall for fans av «Borgen», «Forbrytelsen», og lignende danske drama- og krimunivers.