ROMAN
Maria Kjos Fonn
«Kinderwhore»
Aschehoug
Charlotte er seks-sju år, og sin egen mors mamma. Hun er den som bytter på angstsvette senger, som ordner mat og fyller inn Nav-skjemaer om penger til nye sko. Mamma ligger i senga og sover, langt nedi pillerusen. Til hun plutselig står opp, dusjer og pynter seg, og kommer hjem med en ny far til Charlotte. Noen fedre varer lenge, den aller beste og tryggeste faktisk et helt år, men mange varer kortere, og så er det på’an igjen med gråtende og rusa og fjern mamma.
«Alle bare stikker. Jeg kommer til å dø aleine [sa mamma]. Jeg er her, sa jeg» – og slik slutter kapitlet, uten at Charlotte får respons. Hun lengter etter et «glad i deg», men får det ikke. Mora har noe annet å formidle: «Hvis menn vil ha noe av deg», sier hun til Charlotte en kveld leseren forstår at hun selv er blitt utsatt for et overgrep – «La dem få det. Hvis ikke blir det bare verre. Det er bare å legge seg ned».
Allerede der, i første del, er Maria Kjos Fonns andre roman – «Kinderwhore» – vond å lese. Men den blir vondere. Raskt. Charlotte er blitt tolv år. En dag tar en av mammas kjærester, en av disse «fedrene», feil av henne og mammaen. I hvert fall er det en av forklaringene de begge tyr til for de fæle overgrepene som nå følger.
«Faren» velger Charlotte, igjen og igjen. Han sprenger henne fysisk, og knuser henne psykisk. Men det nekter hun for. «Smerte er et valg», er mantraet, og Charlotte prøver med alle sine virkemidler å heve seg over offerrollen. Hun intensiverer mobbingen av medelever hun ser som svake. Er konstant kvalm og uvel, føler seg kvalt. Men hun kan ikke si hvorfor, så hun lyver på seg en spiseforstyrrelse i stedet.
Og så prøver hun å få kontroll. Komme i forkant av alle ubehageligheter. Unngå overraskelser, for enhver pris. Være sterk, sterk, sterk og uinntakelig. Charlotte blir en som byr seg fram for andre. Som nærmest kaster seg over gutter og menn, så hun slipper det motsatte. En kinderwhore, med klærne og sminken og ansiktsuttrykket som hører til. Hun bruker piller og alkohol, mister grepet om skolen hun alltid har elsket og mestret, er fresende sint og farlig, frekk og kjip og vanskelig å elske.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Hun demonstrerer med all mulig tydelighet at man ikke blir snill av å være et offer, eller uskyldig. Man blir slu og smart og dyktig – til alle de gale tingene. Og man kaster seg på ingen måte i armene på den første og beste gode hjelperen som måtte dukke opp, enten hen representerer barnevernet eller psykiatrien. Charlotte har aldri lært å ta imot hjelp, ta imot omsorg. Skammen er så stor, så uhåndterlig, at den totalt mangler ord. I hvert fall ord som kan uttales. Charlotte kjemper for sin egen integritet, sin egen taushet. Hun forakter andres svakhet. Føler ikke noe fellesskap med andre ofre, tvert om. Hva griner de etter, de som har noen som bryr seg så voldsomt bare fordi de er voldtatt?
Rusen hjelper litt. I hvert fall en kort stund. Prostitusjon betaler for rusen. Etter det første overgrepet er det som om visse menn liksom kan lukte det på henne, at Charlotte er «sånn». For å holde ut, deler hun seg opp i passiv Dukke eller pågående Maskin, svever ut av kroppen og ser ting utenfra. Eller ikke i det hele. Mye fortrenges i blackouts.
Trist lesning, altså. Men godt skrevet. Charlotte er kompleks, troverdig. I utgangspunktet skolesterk og glad i bøker – det skal vise seg å bli en del av redningen for henne. Hun forteller i jegform, det hun erindrer. Prøver å forklare, hvem hun er og hvorfor. Romanen avsluttes med et skjørt håp. Charlotte møter noen. Får endelig hjelp som funker. Oppreisning. Hun er fremdeles ung. Kommer kanskje til å klare seg.
Ironisk nok er det kanskje aller tristeste med «Kinderwhore» nettopp vissheten om at denne optimistiske slutten ikke er for alle. Vanligere enn å bli trodd og reddet og hjulpet og elsket er det for jenter som Charlotte å gi etter, gi opp og bukke under. Å lykkes i selvmordsforsøket, enten går kjapt med en overdose, eller tar mange år med sprøyter og piller og flasker. Glemsel er ikke gratis.
Maria Kjos Fonn har uansett skrevet en klok og klar bok, med høy litterær kvalitet på språk og komposisjon. Tøff lesning, men obligatorisk for alle som tror de vet noe om å være et offer.