ROMAN
Ali Smith
«Høst»
Oversatt av Merete Alfsen
Oktober
Brexit. Trump. Global oppvarming. Usikre jobber. Økonomiske nedgangstider. Humørløse byråkrater i menneskefiendtlige systemer. Det er ikke akkurat livets lyseste sider som utgjør temalisten i skotske Ali Smiths første roman i det som skal bli en kvartett med én bok for hver årstid. Tvert om utspiller «Høst» seg mye på skyggesida, i et kaldt og ugjestmildt høstklima – også i overført betydning. Det underlige er at den likevel etterlater en god følelse i leseren, en tro på at mennesket tross alt er bedre enn sitt rykte, og at kunst har kraft som er vanskelig å knekke. Mer om det senere.
Først settingen: Vi er i Storbritannia i 2016, sommeren og høsten etter at britene stemte nei til fortsatt medlemskap i EU. Elisabeth er singel, 32 år, tilkallingshjelpelærer på nulltimerskontrakt ved et universitet i London. Hun har null jobbsikkerhet, lav inntekt og absolutt ingen utsikter om noensinne å ha råd til å kjøpe sitt eget hjem. Hun «lever drømmen», mener mora, helt uten ironi. Mora selv har flytta til kysten, til ei bygd av den typen der ingen hilser på deg selv om du har bodd der i ti år, og noen maler «DRA HJEM» på huset til det som enten er en innvandrerfamilie, eller kanskje bare en familie med feil hudfarge.
Elisabeths beste venn gjennom oppveksten var naboen Daniel, en rundt sytti år eldre mann med interesse for det mora kaller «kunstnerisk kunst» – i motsetning til Degas-plakatene og familiefotografiene som pryder veggen i Elisabeths hjem. «Hva leser du?» er hans standard åpningsreplikk. Man må alltid lese noe, og tenke. De to vennene går turer og snakker om bilder, om historier, om forskjellen på mennesker og trær.
Nå er Daniel 101 år, og ligger for døden på et pleiehjem. Elisabeth besøker ham, og leser høyt selv om han ser ut som han sover. «Høst» starter med et innblikk i Daniels sinnsliv, fra det underlige stedet mellom liv og død, våken og sovende, bevisst og ubevisst. Han drømmer at han er et tre. Eller skipbrudden? Naken, i hvert fall, men med samme kropp som før. Eller vent – han er visst blitt ung! Han syr seg klær av blader. Gjemmer seg.
Scenen leker med Shakespeares «Stormen» og «Som dere vil ha det», med greske myter og vår hang til å tillegge trær og planter menneskelige egenskaper. Natur versus kultur. Dette er romanens vanskeligste scene, men hold ut, for resten av boka er lettlest og lettforstått, og gjenbruker temaene fra innledningen på smart vis.
«Høst» hopper fram og tilbake i tid, mellom hovedpersonenes pluss en bipersons liv. Utpensler noen scener, men den allvitende fortelleren forklarer også at Elisabeth som voksen ikke husker den samtalen som nettopp ble gjengitt mellom henne og Daniel. Selv om hun åpenbart er preget av dem, av hendelsene som til sammen utgjør et liv. Hun ble kunsthistoriker, og en leser, med kritisk blikk på samtida.
I køen for å få fornyet passet sitt, før hun stanger hodet mot et latterlig, lettere fascistisk og komplett fremmedgjørende byråkrati, leser Elisabeth Aldous Huxleys utopiske, shakespearerefererende «Fagre nye verden». Det passer. Hun ser tråder mellom Shakespeare og livet. Sammenhenger av den typen vi tenker kun passer i bøker og filmer, men som jo egentlig skjer hele tida, for slik er mennesket skrudd sammen, at vi føler at små detaljer henger sammen med større, at de gir hverandre mening. Politikken og det private, det store og det lille.
I en lang, glitrende harang oppsummerer Elisabeths mor hvor slitsomt det er å leve i dårlige tider, hvor trøtt man blir av nyheter, av sinne, smålighet, egoisme, vold og løgn og de som lar løgnen skje, kort sagt av hele smørja. Hvordan skal man egentlig leve i tider som disse, når alt er på tverke og nyhetskarusellen bare spinner fort videre samme hvor grufulle ting som skjer?
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Ali Smiths svar peker på oss. På menneskets evne til vennskap, samhold, motstand. På kunsten. Bøker, filmer, billedkunst. Drar fram flere navngitte kunstnere, og vever deres liv og verk sammen med romanfigurenes, og dermed også hennes egne leseres – våre – liv. «Høst» er en feiring av alle de små og store positive glimtene. Glimt som viser at vi er bedre enn vårt rykte, at folk man kanskje ikke tilla stor makt kan utgjøre en viktig forskjell. Også i kalde tider. Særlig i kalde tider. Noen maler fargerikt kunstferdig over «DRA HJEM» på husveggen, slik at kun «HJEM» skinner svakt igjennom.
Kunsten trumfer hatet. Litteraturen også. De viser dessuten at ting går i sirkel, at ikke alt var bedre før. Vennskap trumfer alder, kjønn, bakgrunn. Selv et TV-program om gamle britiske antikviteter, altså et program som egentlig mimrer om ei tid da Storbritannia virkelig var stort, før det mista den «ekte britiske sjela» si, kan hos Smith være det som fører folk sammen, som skaper vennskap, et forhold, uventa kjærlighet. Slik er også tida vi lever i. Plutselig glimter håpet til.
I hvert fall i Ali Smiths hånd. Klissete å formulere, kanskje, men «Høst» føles rett og slett som en bok skrevet av et genuint godt menneske, av en person med hjertet på rett sted. Politisk, definitivt, men også i mye videre forstand. Man går derfra litt klokere, litt gladere, kanskje litt bedre. Som alltid er Smiths ordspillelskende, egentlig uoversettelige språklek trygt ivaretatt i Merete Alfsens norske gjendikting. «Høst» var en av finalistene til fjorårets høythengende Bookerpris for kvalitetslitteratur skrevet på engelsk. Den kunne godt ha vunnet.