Bøker

Ingenting å skamme seg over

Det «de skamløse jentene»s nye diskusjonsbok aller mest viser, er hvor dypt skam egentlig sitter. Det gjør boka deres desto viktigere.

Dagsavisen anmelder

SAKPROSA

Amina Bile, Sofia Nesrine Srour og Nancy Herz

«Skamløs»

Gyldendal

«Kjære deg som ikke får være fri. Denne boka er til deg», skriver Amina Bile, Sofia Nesrine Srour og Nancy Herz i forordet til boka «Skamløs», etter først å ha ramset opp ulike måter frihetsberøvelsen foregår på. Lista er lang. Alt fra å bli fortalt at man skal ta minst mulig plass og at forelskelse er synd, til at man ikke får bestemme over egen kropp. Utsettes man for overgrep er det ens egen skyld. Man tvinges til å leve et dobbeltliv, og blir kalt både «svarting» og «vantro», samtidig som rasisme og sosial kontroll regnes som ikke-problemer. Med mer. Altfor mye mer.

I boka «Skamløs» utdyper Amina Bile, Sofia Nesrine Srour og Nancy Herz temaene. De tre ble kjent hver for seg for å ytre seg i media om negativ sosial kontroll, om skampåføring og begrensing i minoritetsmiljøer de kjenner innenfra. De har kalt seg «de skamløse jentene», tatt et begrep som er ment negativt («du eier ikke skam!») og snudd det til noe positivt: «selvsagt er vi skamløse hvis det er synonymt med å ikke ta innover oss skammen som andre prøver å påføre oss. Selvsagt er vi skamløse hvis skamløs er synonymt med å være fri», skriver de.

Navn i nyhetene: Sofias skamløse verden

Boka er bygget opp over samtaler. De tre forfatterne gjengir åtte anonymiserte historier fra jenter som har opplevd ulike former for negativ sosial kontroll, og så diskuterer de disse gjennom lettleste intervjuaktige passasjer. De avklarer ulike begreper, forklarer hva som menes med negativ sosial kontroll, og forteller dessuten hver sin personlige «skamhistorie», illustrert med en graf over når i livet de har skammet seg mest, over hva.

Et viktig poeng: Boka er rettet aller mest til jenter og kvinner som utsettes for negativ sosial kontroll. Som stadig får «gode råd» om hvordan ærbare jenter oppfører seg – mange av disse gjengis i boka, for eksempel «ikke spis banan offentlig» fordi dette visstnok er seksuelt pirrende på menn(!) Ære og skam er viktige stikkord. «Skamløs» levner mange foreldre liten ære, voksne som bryr seg mye mer om hva alle andre vil si enn de tenker på sine egne barns helse, glede og velvære.

Kronikk: Skamlaust bra

Men de tre forfatterne har en like viktig påminnelse til alle som ikke er del av lukkede miljøer som så tydelig prøver å begrense jenter og kvinner. De vet nemlig at historiene de forteller kommer til å brukes mot minoritetsmiljøer, som «bevis» på at feilen ligger utelukkende i islam, i «de fremmede». Men poenget, forklarer de flere steder, er at dette er problemer som tilhører lukkede miljøer generelt. Det handler om patriarkalske strukturer, om tradisjon for ukultur. Ikke om en spesiell religion. Ikke om folk med en spesiell hudfarge eller geografisk opphav. Man kan ikke være på lag med disse jentene og kvinnene i kampen mot skamkultur uten samtidig å stille på lag mot alle former for rasisme. Kampen må kjempes på mange baner på likt: Mot rasisme, mot undertrykking av kvinner, mot misbruk av religion, mot majoritetenes insistering på å plassere minoriteten i en bås der de kan sitte og helst holde kjeft om sine erfaringer.

Det er konklusjonen. Eksemplene i «Skamløs» er imidlertid veldig konkrete. Det handler om hvor mye badetøy man bruker i svømmeundervisninga. Fordeler og ulemper med hijab. Om å være ulykkelig forelska i en ikke-muslim. Om hvordan psykisk sykdom feies under teppet med en oppfordring om å vende seg til Gud i stedet for å søke profesjonell hjelp. De tre forfatternes diskusjon av problemstillingene er spontan og muntlig. Kanskje litt i overkant muntlig, med veldig mange «liksom» og halvferdige setninger. Men greit nok. Hovedmålgruppa her er ung. Poenget er tematikken, ikke å skape stor (skjønn-)litteratur.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ad skamløsheten i tittelen er det dessuten ironisk, og egentlig ganske trist, å se hvor lite skamløse de tre unge forfatterne faktisk føler seg, i diskusjon etter diskusjon. Hvordan den profilerte offentlige posisjonen ikke gjør det enklere å føle seg fri i praksis. Ofte tvert om. I svømmehallen, på vei hjem fra en fest mange mener man uansett aldri burde vært på, i diskusjon med slektninger fra foreldrenes hjemland. Noe handler så klart om at det alltid er tøft å være ung, men mye handler om ukulturen de tre forfatterne har gått i klinsj med.

I vår fikk de Fritt ords honnør «for deres personlige og modige innsats for å belyse sterk sosial kontroll i minoritetsmiljøer». I «Skamløs» viser de ærlig fram hva innsatsen har kostet. «Jeg har følt skam mens jeg har skrevet denne boka. Er dette å blottlegge meg selv? «Offerrolle!», vil noen sikkert si. «PR-kåt!», vil andre si. [...] Jeg er ofte usikker på hvor mye jeg klarer å ofre av mitt eget privatliv for å nå ut til de som trenger det» skriver Sofia Nesrine Srour i kommentaren til sin grafiske framstilling av skamfølelsen gjennom livet hittil.

Amina Bile skriver til sin graf at hard kritikk av den «skamløse» kronikken hun skrev fikk henne til å tvile. Hadde hun kanskje tatt feil? Nei. «Jeg er sikker i min sak. Men jeg skammer meg av en eller annen grunn også mer [...} jeg har også dårlig samvittighet. Jeg vet at jeg er muslim, men er jeg en ordentlig muslim? [...] Synder jeg ved å kalle meg selv «skamløs»? Jeg har en identitetskrise. Jeg har kanskje knust «glasshuset» som jenter som oss blir plassert i, men jeg plukker fortsatt opp glassbitene og pirker i meg selv med dem. Jeg skammer meg over at jeg ikke er sikker på hvem jeg er, men likevel våger å stå fram, virke stolt over meg selv, be andre gjør det samme, tørre å være seg selv, når jeg er her og ikke vet hvor jeg skal starte».

Det er utrolig modig, å stå som unge kvinner i offentligheten og si noe sånt. Vise sårbarhet, med eller uten hijab. Ta kostnaden, selv om den er høy. Med «Skamløs» har Amina Bile, Sofia Nesrine Srour og Nancy Herz gitt hele Norge et verdifullt bidrag til den store debatten om hvilket samfunn vi skal være. Lovnadene deres til hovedmålgruppa, om å fortsette kampen, stille opp for og tro på de jentene som trenger det aller mest i kampen for ikke lenger å måtte bære hele slektens ære, er like engasjerende som den er rørende. «Skamløshetens tid er her for å bli» skriver de tre. Håpet er at de får rett.

At «Skamløs» dessuten er en lekker bok rent visuelt, med friske foto tatt av Maria Gossé og lekre illustrasjoner signert Esra Røise, gjør det enda lettere å anbefale boka. Den burde finnes som klassesett på alle landets ungdoms- og videregående skoler. Og send gjerne en kasse til landets sittende regjering i samme slengen.