ROMAN
Margaret Atwood
«Hekseyngel»
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug
Gjenfortelling er en egen kunstform. Utbredt innen film og TV, åpenbart, men noe sjeldnere innen litteraturen. Faren er at forfatteren har altfor stor respekt for originalen, slik at den nye versjonen av historien bare blir en blek og unødvendig kopi. Det er artig med hint og referanser til originalen, men blir de for mange, kan det lett bli litt kunstig, og ekskluderende for de av leserne som ikke kjenner den.
Margaret Atwood unngår alle feller, og leverer en svært vellykket bearbeidelse av Shakespeare-stykket «Stormen», i det som er hennes bidrag til britiske Hogarth forlags serie med bøker basert på Shakespeares stykker. Det klassiske forlaget, opprinnelig startet av Virginia Woolf, inviterte en rekke forfattere til å gjøre sitt med skaldens stykker, i anledning firehundreårsjubileet for hans død. Så langt har Jeanette Winterson skrevet «Et gap i tiden» basert på «Vintereventyret», Howard Jacobson «Shylock er mitt navn» basert på «Kjøpmannen i Venedig», og Anne Tyler «Eddikjenta» basert på «Troll kan temmes». Siden kommer Tracy Chevaliers versjon av «Othello», Gillian Flynns «Hamlet», Edward St. Aubyns «Kong Lear», og til sist Jo Nesbøs «Macbeth», som han i intervju har fortalt Dagsavisen er lagt til en regnfull by som kanskje ligner litt på Bergen.
Der for eksempel Jeanette Winterson valgte å skrive en historie med mange paralleller til «Vintereventyret» uten å nevne det eksplisitt, har Margaret Atwood valgt å la «Stormen» spille en av hovedrollene i «Hekseyngel». Romanens hovedperson er Felix. Tidligere var han sjef for en teaterfestival der han satte opp avanserte og, syns han selv, svært vellykkede adapsjoner blant annet av Shakespeare, teaterstykker av typen der noen av rollene spilles av transvestitter på stylter, andre av ballettdansere. Nå er han kastet fra rollen, i en maktkamp han burde sett komme men hadde valgt å lukke øynene for. Det smerter enormt. Kona og datteren er døde, planen var å sette opp en fantastisk versjon av «Stormen» for å hedre særlig datterens minne. I mange år trekker den forsmådde teatersjefen seg helt tilbake. Han lever som en eremitt, med datterens ånd som eneste selskap.
Så skjer ting. Felix søker jobb som teaterinstruktør ved et fengsel, og får stillingen. Han setter opp Shakespeare også der. Lærer voldsdømte, svindlere og doplangere å banne med bruk av shakespearianske forbannelser, som «hekseyngel!», mens vanlig banning er – nettopp – bannlyst. De innsatte lærer replikker og skriver stiler som en del av fengselets etterutdanningsprogram, og viser en filmet versjon av oppsetningen for hele fengselet. Suksessen kunne vært nok til å fylle et liv, egentlig.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Men Felix brygger på hevn. Han har ikke glemt maktspilleren som kastet ham fra posisjonen som festivalsjef, og ønsker fremdeles å sette opp «Stormen». Så han prøver seg på nettopp det. En hevn i den store skaldens ånd, med de kriminelle som medspillere. Hvordan det går, skal ikke røpes her. Det holder å si at «Hekseyngel» er en sjeldent oppløftende roman. Historien er nydelig skrudd sammen. Rik på referanser fra hele den kulturelle fjøla, alt fra gamle filmer til «Orange Is the New Black», via shakespeariansk og samtidsdrama. Spenningen holdes til siste slutt, og selv om Felix egentlig ikke er noen spesielt sympatisk type, blir leseren glad i ham likevel. På toppen av det hele får man en kjapp innføring i «Stormen», og opptil flere hjertelige lattertokter.
Margaret Atwood har hevet seg over og forbi det historiske forelegget, og gjort historien til sin egen, til en roman som selv om den står helt for seg selv, også er en slags slektning av hennes tidligere romaner, «Alias Grace» og «Den blinde morderen». Imponerende gjort, sterkt anbefalt. Både for den som liker og den som unngår krim i påsken.