ROMAN
Josefine Klougart
«New Forest»
Gladiator/Pelikanen
Josefine Klougart (f. 1985) er allerede en slags veteran i skandinavisk litteratur. Fem bøker på fem år, nominasjon til Nordisk Råd, og betydelige utbrudd av fryd fra kritikere som ellers verner hardt om sitt mørke. Bøkene hennes finnes på norsk, og her er vi ved ett av budskapene rundt denne romanen - som klokker inn på nøyaktig 700 sider: Den norske versjonen er på dansk og er et samarbeid mellom Gladiator i København og Pelikanen i Stavanger. Oktober Forlags redaktørguru Geir Gulliksen er for anledningen utlånt som en av tre redaktører.
«Den udkommer på originalsproget samtidig i Danmark og Norge. Vi tror på muligheden for et fælles bogmarked og en fælles litterær offentlighed i Skandinavien», står det først i boka. Tanken er sympatisk. Dette har Nordisk Råd jobbet for i alle år og broenxyz. com sysler med slike tanker. Så kommer det noen og plutselig gjør det. De fleste har kanskje ikke lest dansk før, men det er forbausende lett. I løpet av noen sider har du «glemt» at dette ikke er det vanlige bokmålet, men det gamle. Les med blyant i hånd. Her er det mye du vil streke under, kommentere og huske.
Klougart er en typisk observerende forteller som unngår dialog. Dette er Josefine Klougarts teknikk: Et betydelig antall vakre setninger, det er som hun beskriver objekter og hendelser på den definitive, at det ikke kan sies bedre i ettertiden. Hun er trolig sin generasjons sterkeste bildeskaper og hele estetikken hviler på brytningen mellom indre konflikter og omgivelser nedtegnet i et presist, vakkert språk. Ingen av delene er eksakte. Skiftene kan være de brå samme, men det er som Klougart mener det går an å fange natur ved å repetere. Hun skriver natur bedre enn de fleste. Den er så rik at det er lett å glemme at Danmark mangler fjell og at skog bare utgjør 14 prosent av arealet mot Norges 37 prosent.
«Vandet i lommen mellem Sakrisøya og Olenilsøya lå bare og steg og sank som et bryst der skiftevis kommer til syne og forsvinder i et badekar, vandet trak op over stenene og trak sig tilbake», skriver hun fra en litteraturfestival i Nord-Norge.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
En annen, om ensomhet: «Den æder sig ind på mig som en have man har mistet magten over.»
Klogart har en krets av motiver; relasjoner, natur og dyr, som hun har utforsket siden debuten, også i «New Forest». Tittelen er et sted i England som er sentral i fortellerens barndom, men som hun dekker ting som best hun kan, så lenge det går, og som derfor blir en uklar faktor i lang tid. Klougart maner frem, tar seg tid, serverer bilde på bilde, uten at det noen gang blir overlesset eller anstrengende.
Hva det handler om? Lys og skoger, familier og myter, kjærlighet og død, opplyser bokas omslag. Fortelleren har et samboerforhold med F. De reiser, bor barnløst, jobber, og går hverandre på middelklassenervene. Alt skjer i det beherskede stille. Samtidig har fortelleren, som er nokså lik fortelleren i andre av Klougarts bøker, noe uoppgjort med hjemstedet og egen familie. Faren er syk og far-datter-relasjonen spilles ut. Søskensjalusi, et kanskje underspilt tema i moderne skjønnlitteratur, er en sterk driver for både fortelleren og handlingen i boka. Sårheten og sårbarheten undersøkes grundig i forfatterskapet. Flere har allerede kalt henne en skandinavisk Virginia Woolf, og det er ikke den dårligste sammenligningen. Så er det hundene og hestene. Josefine Klougart har brukt dyr nær mennesker i flere bøker, ikke for å mennneskeliggjøre dem, men for å utforske karakterenes grad av menneskelighet og vilje til å bøye seg i stedet for å brekke tvert av.
«New Forest» er i aller høyeste grad en pageturner, selv om det er begrenset med ytre handling. Forfatteren skriver i førsteperson, men gir det ståstedet videre. Romanen har flere jeg-fortellere, noe som styrker den og styrer rytme og tempo. Den er en teknisk studie verd, men for den vanlige leser, er det en godt diktet, livserfarenhet, barnlig og genuin undring og en språkføring som ikke mange gjør henne etter for tiden.
«Når jeg tænker på F. i de her dage, fyldes jeg af sorg på samme måde som når jeg tænker tilbage på min barndom», skriver hun på side 624, en setning som jeg opplever som sentral i romanen. Freuds tankegods om at brister og krenkelser i en barndom former et liv, har fortsatt godt feste i vårt felles språkområde i Skandinavia.
Jeg kommer nå til å vende tilbake til hennes tidligere bøker og en eller annen gang i fremtiden til «New Forest». Å sitte her og tenke at du kanskje har lest årets beste roman allerede i januar, er en pussig og forstyrrende følelse.