SAKPROSA
Thor Sørheim
«Stunt. Stuentpoetenes historie»
Flamme forlag
I en lang pause på et av Forfatterforeningens møter på Bristol, fant jeg Thor Sørheim og Torgeir Rebolledo Pedersen i Bibliotekbaren. De opplyste at Stuntpoetene i sin tid ofte satt i denne delen av baren og de glødet, riktig verket etter å fortelle. Den oppgaven har Thor Sørheim nå tatt på vegne av kollektivet. Boka er her, utgitt på Flamme Forlag, for anledningen forkortet til F amme For ag, slik geriljapoetene i sin tid stjal bokstaver fra vår første kulturminister og døpte ham Ars Roar Angst.
«Ikke minst datautviklingen fører til at menneskesinnet blir lite mottakelig for poesi. Datateknologien krever stringente og logiske tanker. Symboler blir overflødig. Derfor er behovet for stimulering av fantasien større enn noen gang», skrev Thor Sørheim, poet, stuntpoet og dette verkets pennefører, midt på åttitallet. Hva visste man vel da?
Mye har skjedd siden poetene Thorvald Steen, Karin Moe, Torgeir Rebolledo Pedersen, Erling Kittelsen, Triztan Vindtorn, Jón Sveinbjørn Jónsson, Arne Ruste og Thor Sørheim skapte aksjonsgruppa Stuntpoetene i 1983, men godt innsauset på venstresida som flere var, kunne de neppe ane at det ikke var ideologi, men teknologi som skapte skiftet. I dag kan man knapt åpne facebook uten å møte et dikt som enten er a) fotografert av en bok, b) bokstavert i løkkeskrift c) hobbyforfattet med tre prikker bak dets cresendo, d) ærlig formidlet av iherdig bokelsker eller e) presentert med gul font på lilla bakgrunn og fordekt som lyrikk og visdom.
Norsk litteraturhistorie er en eneste løsrivelse fra Danmark, ismer, m-l-kupp, heimstadskam og halvkvedede dogmer, men det finnes perler som utfyller det offisielle storverket der Øystein Rottem hadde stor definisjonsmakt om vår tid og den siste oppsummeringen av Per Thomas Andersen. Forfatterforeningenes jubileumshistorier finnes til en tohundrings på antikvariater, Kristenn Einarsson har skrevet om bokklubbeventyret før fallet, Geir Berdahl om hengebrua Oktober. Denne boka om det nå marginale fenomenet Stuntpoetene, fyller godt inn i heatet. Men da var det alvor, og trolig et viktig alvor. Poetene hadde mediene med seg, samtidig som mediene var hakkekyllingene for at dikt ikke fantes i offentligheten. Stuntpoetene stilte krav uten ropert, men lokket og listet mediene med seg til store oppslag: Snøballer mot NATO-hovedkvarteret og NATO-radioen, som da var en uavhengig og noe hørt stasjon. I samarbeid med aksjonerende bibliotekarer bortførte de 5000 bøker fra Notodden til Stavanger, la seg ut med Islands president Vigdis Finnbogadottir og kuppet kulturminister Langslets pressekonferanser.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
De delte ut fy-priser til pressen, under en pressedekning som Marcus og Martinius ville vært fornøyd med i sin scrapbook. I det hele tatt en hel masse støy. Hele ideen var at diktet skulle få plass i offentligheten, i mediene, på Stortingets talerstol. Ikke bare nasjonsbyggende folkekjærhet og wildenveier, men modernismen som også hadde seget inn i Norge etter hundre år med rim og natur og rim i natur. Formen i diktingen var fremmed, forfatternes måte likeså. I løpet av de to årene Stuntpoetene eksisterte fikk de utrettet masse støy som ikke rammet noen av de enkelte poetenes karrierer, heller motsatt. I denne boka er det fortsatt de lange fotnotene i rødt, skrevet av poetene, som er det vitale. Spesielt har Karin Moe har et par språklig elegante og brå tilbakeblikk. Disse løper samtidig med hovedteksten, men denne må det innvendes mot:
Boka er repetetiv og uten særlig temperatur. Tenk å ha så mange eksplosiver i hendene og fortelle så dempet og grått om dem når du blir kommer hjem! En ting er at Thor Sørheim ikke helt finner fortellerståstedet sitt noe sted, en annen er at det er kronologisk og flatt der utklipp, bilder og illustrasjoner prøver rope om noe helt annet – om engasjement, ung iver og overmot. Denne litteraturhistorien kunne trengt å bli fortalt utemmet utenfra og ikke ende som minnebok for poeter som nå kan betale sine egne drinker i Bibliotekbaren på Bristol.