Bøker

Knallsterkt om radikalisering

Hva får to tenåringsjenter oppvokst og utdannet i Norge til å dra til Syria som Allahs krigere? Hvem sviktet, og når? Og hva venter dem i Syria? Åsne Seierstad skriver drivende godt om komplekse spørsmål i «To søstre».

Åsne Seierstad har skrevet en svært spennende og lærerik bok om radikaliseringen av to unge norsksomaliske jenter, og om miljøet rundt dem.

SAKPROSA

Åsne Seierstad

«To søstre»

Kagge forlag

17. oktober 2013. Middagstid. Fembarnsforeldrene Sadiq og Sara Juma venter på at eldstedøtrene Ayan (19) og Leila (16) skal komme hjem. De er allerede sene. Endelig tar Ayan telefonen. «Les mailen din», er hennes beskjed til foreldrene.

Den mailen skal endre alt, for hele familien: «Det er nå slik at muslimene blir angrepet fra alle hold og vi må gjøre noe. [Den] eneste måten vi kan virkelig hjelpe dem er ved å være med [muslimene] i deres lidelser og gleder. Det er ikke lenger nok å sitte hjemme og sende penger. Med tanke på dette har vi bestemt oss for å reise til Syria og hjelpe til der nede med alt vi kan. Vi vet dette høres absurd ut, men det er haq [sant, journ.anm.] og vi måtte dra. Vi frykter hva ALLAH swt [lovpriset være Hans navn] vil si til oss på dommedagen».

Sadiq og Sara segner om i sjokk. Deres døtre? På veg til Syria?? Nå?!? Så snart han får summet seg, ringer Sadiq politiet. Politiet registrerer henvendelsen, men gjør ingenting. Når stedstagging i sosiale medier samme kveld avslører nøyaktig hvor langt jentene er kommet, kontakter faren politiet igjen. Døtrene mine er i Tyrkia, forklarer han, kan ikke norsk politi få det tyrkiske til å pågripe dem der? Men nei. Beskjeden til PST blir liggende til neste morgen. Spørsmålet i leseren vekkes: Ville politiet handlet annerledes om Sadiq og Sara het Ola og Kari, hadde hvit hud og snakket aksentfri norsk? Ayad og Leila rekker å dra videre.

Sadiq drar etter. Selv om han allerede er traumatisert av en annen krig, den i Somalia. «To søstre» er historien om en fars desperate leteaksjon etter to døtre han ikke i sin fjerneste fantasi hadde trodd kom til å verve seg som jihadister. Det er dessuten en bok som skildrer Ayan og Leilas utvikling fra skoleflinke, kritisktenkende norsksomaliske jenter, til nikabkledte soldatbruder viet til byggingen av et muslimsk drømmerike i et fremmed land.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Som bakteppe for Sadiqs grufulle opplevelser i Syria, inkludert fengsling og tortur, forklarer Seierstad nyere syrisk historie, både før og krigen brøt ut. Hun gir innsikt i diktator Assads bakgrunn og regime, sorterer mellom de ulike grupperingene som kjemper om makta ved å greie kort ut om hvilke mål de har, og viser grunnene til og konsekvensene av at styrkeforholdene mellom grupperingene stadig endrer seg. Det er komplekst stoff, men så pedagogisk fremlagt at man ikke trenger å kunne stort om Syria fra før for å forstå og lære.

Plutselige poetiske drypp gir pusterom til ettertanke, og forsterker budskapet faktablokkene etterlater. Som når hun skriver om den første delen av Assads regjeringstid: «Islamister av ulike avskygninger gikk til grunne i fangehull og torturkamre. De intellektuelle la ned pennen og stilnet. Folk vil jo leve». Eller om våren 2011, da opprøret mot ham startet: «Ekstremismen kom senere, jihadismen kom senere, våpnene kom senere. Først var drømmen om frihet». «To søstre» er en svært velskrevet, godt gjennomarbeidet bok.

Dessuten svært spennende. Den begynner med Ayan og Leilas brå forsvinning, følger Sadiqs reise for å finne dem, og hopper så tilbake i jentenes liv for å skildre tida fram mot reisen. Flere sentrale bifigurer introduseres og spiller stadig større roller, mange av dem kjent fra det ekstremist-islamistiske miljøet kjent som Profetens Ummah: Bastian Vasquez, Arfan Bhatti og Ubaydullah Hussain, med flere. Boka følger jentenes liv i Syria, og foreldrenes i Norge og Somaliland.

Etterforskningen tar Seierstad til Islam Net, en slags islamsk vekkelses- og misjonsbevegelse for ungdom, der Ayan og Leila ble engasjerte og betrodde medlemmer. Hos Islam Net handler mye om hvor syndig det vestlige samfunnet er. Muslimer bør jobbe for et ekte kalifat, en rettroende muslimsk stat. Støtten hentes i en bokstavtro korantolkning. Kvinner bør bruke hijab, kontakt mellom kjønnene er forbudt, homofil utelukket. Livet skal vies til Allah, han går foran alle bånd til det norske samfunnet. Innblikket i hvordan Islam Net tilpasser budskapet etter hvem de snakker med, sier sitt: Ikke-praktiserende muslimer skulle egges med at media «alltid framstiller alle muslimer som ekstremister og terrorister»; mens man til ikke-muslimer skulle si at Islam Net «jobber med brobyggende arbeid mellom forskjellige etniske og religiøse grupper». Vinden blåser, kappen snus.

Beskrivelsene av koranundervisningen Ayan og Leila får i det somaliske miljøet, bør også vekke debatt. Den unge koranlæreren Mustafa, som fremdeles antas tilknyttet den somaliskdominerte Tawfiiq-moskeen på Grønland i Oslo, er også opptatt av halal (tillatt) og haram (forbudt): «Det er ikke halal å drepe et menneske utenom tre grunner,» siterte han. «Den som har vært utro skal piskes [og] dø. Den som dreper, skal drepes, en sjel for en sjel. Og til sist, den som forlater islam, skal dø»». Mustafa kjente mange norske Syria-farere. ««De som drar i jihad», sa Mustafa, «får sitte rett under Guds trone i paradis»».

Like rystende er en annen hendelse ved Rabita-moskeen i Calmeyers gate. Et forsøk på eksorsisme mot fødselsdepresjon som går fryktelig feil, med døden til følge. Seierstad forteller dessuten om et grusomt barnedrap i Syria; den mannlige norske jihadistene dreper sin kone nummer tos sønn fra et tidligere forhold. I perioder der Sadiq er på sitt mest desperat pengelense, selger han oppdiktede historier om norske jihadister til Dagbladet – to havner endatil på forsida. Også det bør vekke debatt. Samtidig svekker løgnaktigheten Sadiqs status som hovedkilde til boka. Seierstad sier hun har gjort alt hun kan for å sjekke hans påstander, men kommer ikke unna at han er eneste kilde til noen scener, særlig de som handler om fengsling og tortur.

Seierstads budskap er klart: «Den beste langsiktige beskyttelsen mot radikalisering [er] å skape gode forhold for barn og unge. Det er i den sårbare ungdomstiden at langt de fleste europeiske fremmedkrigere er blitt radikalisert». Det er tankevekkende å lese om hvordan det erkenorske miljøet som omgir Ayan og Leila i oppveksten, fullstendig mangler rammer å tolke handlingene deres inn i. Jentene stiller i nikab, og alle antar det er foreldrene som står bak. De slurver med skolearbeidet, og skoleverket mistenker tvangsgifte.

«To søstre» er imponerende oppdatert, sluttført 4. oktober i år. Klok av en viss bokhandlers skade, har Åsne Seierstad utstyrt boka med et fyldig etterord om metode, etterrettelig og greit. Hun forklarer hvem som har snakket med henne, og hvem som ikke har gjort det, og reflekterer rundt det problematiske i å skrive om folk som ikke selv uttaler seg i boka. Tematikken er dog for viktig til å tie. «Hvorfor være annenrangs nordmann når du kan være førsterangs muslim?» skriver Seierstad et sted. At spørsmålet oppleves relevant for noen, er noe det norske samfunnet må ta alvorlig innover seg.