Bøker

Lur i-landskomikk

Humor skjuler alvor og alvor skjuler humor i andre roman om den tidsklemte ­akademikeren og trebarnsmora Ingrid Winter.

Akademiker, trebarnsmor og villaeier Janne S. Drangsholt morer seg med å la Ingrid Winter ligne på henne, i en morsom bok fra verdens rikeste land.

ROMAN

Janne S. Drangsholt

«Winter i verdens rikeste land»

Tiden

Ingrid Winter er tilbake. Like klok – og uklok – som i forrige roman, morsomme «Ingrid Winters makeløse mismot». Den ble, som første norske roman noensinne, solgt til Amazon, og vil dermed gjøres tilgjengelig for hele det engelskspråklige bokmarkedet. Lett å forstå, og velfortjent.

«Winter i verdens rikeste land» er også en morsom bok. Kanskje enda artigere enn den forrige, siden Drangsholt denne ganger holder seg utelukkende på hjemlig, meget gjenkjennelig jord, mens forrige bok fikk mye komikk ut av kulturkrasj på studietur til Russland.

Vår helt Ingrid Winter er gift med Bjørnar – men frykter at det kanskje går mot skilsmisse; kjærlig mor til tre døtre i barnehage- og skolealder – men frykter at de kommer til å hate uoppmerksomheten hennes som voksne; vitenskapelig ansatt ved Universitetet i Stavanger – men kanskje i ferd med å sparkes fordi hun ikke er populær nok.

Mange problemer, altså. Men av i-landstypen, alle sammen. Misfornøyde studenter som verken gidder eller evner å forstå noe som helst. En muligens deprimert ektemann i mulig førtiårskrise. Uforstående ped-ledere som lar «kroppskloke» unger bedrive vold mot andre unger i barnehagen. Skoleforestillinger man egentlig hadde glemt. Universitetsledelse som ikke forstår hva poenget med studier er. Fine ferier til Italia som dessverre ikke blir noe av likevel. Omfattende vedlikehold av allerede dyr villa. Übervellykka nye naboer med masse penger og altfor mye gnist igjen i forholdet. Gale postmenn. Krevende bestefedre. Visdomstanntrekking.

Og: «som en understrøm til alt dette, skammen over å være misfornøyd med én eneste ting. I verdens rikeste land».

Skammen gjør romanen. Ingrid Winter er lett å like. Hun havner stadig vekk i trøbbel, men ikke fordi hun er dum. Snarere det motsatte. Når byråkratene rykker inn og vil gjøre undervisningen hennes lettere og morsommere, står hun hardt imot. Alt skal ikke være lett og morsomt! Noe er gøy nettopp fordi det er vanskelig. Det er da magien oppstår, når man forstår likevel. Det er det som er kunst, det som er læring. Selve livet. «Det er min forståelse av myndiggjøring, og det er den eneste pilaren man trenger», sier Winter. Og har så klart rett.

Winter ser verden som den akademikeren hun er. Her er tett mellom referansene, til litteratur og film, musikk og munnhell, uten at de overforklares. Smarte folk forklarer nemlig ikke tankene sine hele tida. Linjene hun drar mellom forskningen sin og hverdagen som omgir henne, gir dybde og alvor, både til karakteren og historien. Winter oppleves som en troverdig akademiker. Gjenkjennelig også for andre med utdannelse, alle som en gang slet seg gjennom cand.mag., hovedfag, bachelor, eller master – for nå å jobbe med noe helt annet.

Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon

Gjenkjennelig er også hverdagstristessen. Den genuine sorgen idet Italiaferien går fløyten. Vekslingen mellom å beundre og hate overdrevent vellykka folk, sånne som kun snakker om crossfit og interiør og sunne matpakker. Gleden over å dele hånet med partner, og tilsvarende ensomhet når den andre ikke er med. Og alle disse folka som alltid henter så tidlig i barnehagen? Hvordan får de det egentlig til? De desperate forsøkene på å rekke alt, bare for å tryne i tilløpet og likevel glemme noe underveis. Noe viktig. «Ideen dukket opp under en joggetur. Ikke fordi jeg var i flowsone. Jeg kom aldri i flowsone. Tankekjøret tok aldri pause». Selvsagt overdrives mye her for komisk effekt. Men dobbelt- og trippelarbeidende småbarnsforeldre kan ganske sikkert relatere likevel.

Språket er ledig, komposisjonen fin. Slutten kanskje litt i overkant optimistisk, men ok, vi kjøper denne som et nikk til underholdningssjangeren boka skrives opp mot. Lettleste og humoristiske, men samtidig intelligente romaner skrives det uansett ikke for mange av her i landet. Mer fra Winterland, takk!