Bøker

Avdekker skjulte skader

Den personlige sorgen brytes mot den offentlige i en velskrevet, men kanskje litt for tydelig oppkonstruert roman om hemmeligheter.

Mattis Øybø.

ROMAN

Mattis Øybø

«Elskere»

Oktober

22. juli 2011, midt på dagen. Mikkel ligger på et hotellrom og venter på sin elskerinne, Anna. Hun kommer ikke. Kontrakten de to imellom tilsier at han ikke kan kontakte henne og finne ut hvorfor. Det er slik de har klart å holde forholdet hemmelig, slik de har fått til ett totimers møte hver måned gjennom i ti år. Mikkel gir opp. Drar via Oslo sentrum hjem til sin kone og deres baby. Når bomben går av i regjeringskvartalet, er han trygg. Men hvor er Anna? Og hvor er det blitt av Mikkels tenåringssønn fra et tidligere forhold, alvorlige Ask? Er han i sentrum?

Dramaet er effektivt satt i Mattis Øybøs fjerde roman. «Elskere» er en utforskning av sorg. Den handler om begjær versus kjærlighet, om livssmerte, foreldreskap og aldring. Og om hemmeligheter. Mye om det. Går det an å dele en viktig hemmelighet uten at det skader dem som ikke er innvidde i den? Mikkels svar er lenge ja. Men det justeres når han forstår mer av hva forholdet hans til Anna faktisk har betydd, for ham selv, for henne, og for dem som sto og har stått hver av dem nær.

Mikkels yndlingsord – tyske «Entzaubering» – oppsummerer effektivt et av romanens gjennomgangstemaer – man er fristet til å si Leitmotif. Mikkel forklarer: «Det finnes ingen god norsk oversettelse, egentlig. Avfortryllelse? Demagifisering? Noe sånt? Det handler nettopp om å miste den magiske opplevelsen. Max Weber, den tyske sosiologen, mente det var et grunnlegende trekk ved det moderne. At man avsto fra troen og lot vitenskapen få forrang. Uansett. Det er et av de tristeste ordene jeg vet om. Og det vakreste».

Tap av magi. Slutt på fortryllelse. Dette å plutselig se noe med nye, åpne øyne, og med smerte innse at man aldri vil komme tilbake til uskyldens tid. Mikkel husker barndommen sin, men den er fjern. Innser at han ikke kjenner sin egen sønn. Ser plutselig at hans mor begynner å bli gammel. Alt dette mens han har hatt tankene andre steder. Hos Anna. Når den kollektive, offentlige sorgen skyller over Norge etter 22. juli, kjenner han mest irritasjon. Synes folk poserer. At følelsene er uekte. «De hadde ingen rett til denne sorgen».

Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon

For Mikkel sørger også, på ekte, over tapet av Anna. Fortryllelsen er brutt. Og det er en sorg Mikkel må holde tyst om. Slik han i ti år har holdt tyst om affæren, om begjæret. Slik han har holdt tyst om et mentalt sammenbrudd i ungdommen. Til og med overfor sin antatt næreste, kona. «Vet man hvem et menneske er når man kjenner dets særegenheter, dets drømmer? Eller er tiden alt, det å ha vært der, det å ha gjort det – lekene du har ryddet, matpakkene du har smurt, tennene du har pusset?»

Mattis Øybø er på sitt sterkeste som kronikør av den kulturelt og økonomisk bemidlede øvre middelklassen. Han skriver fester og middagsselskaper så man føler man er der, med genuin fingerspitzgefühl for den generasjonen som var unge på 90-tallet og fremdeles kunne kalle seg lovende på 00-tallet. Tar språket, musikken, referansene på kornet. Hele ut/dannelsen. Bolig og interiør, alle markørene. Massemedias betydning for vårt felles minnegods, enten det gjelder tenniskamper eller terrordekning, er også et tema Øybø behandler med innsikt, nå som i tidligere bøker.

Alt i alt er der mye fint i «Elskere». Øybø skriver god prosa. Replikkene tenderer kanskje mot det litt for abstrakt litterære, men ok, det kler den alvorlige og beleste bankmannen Mikkels versjon av verden. Hovedinnvendingen er heller den speilingen eller repetisjonen Øybø foretar i bokas siste del, der han gir Mikkel en ny sjanse til å gjenoppleve det han en gang hadde med Anna. Hvordan, skal ikke røpes her. Det holder å si at realismen i prosjektet er noe haltende. Hans nye utkårede henger ikke sammen, hun framstår som en idé mer enn et menneske. Dette i kombinasjon med at romanen slutter litt uoppklart, trekker ned. Men ideene romanen diskuterer er interessante, og tidsbildet absolutt vellykket. Enn så lenge er det overraskende få forfattere som har grepet fatt i 22. juli i skjønnlitteraturen. Mattis Øybø gjør et modig forsøk, og kommer slett ikke så verst fra det.