ROMAN
Linnéa Myhre
«Hver gang du forlater meg»
Tiden
«Nøyaktig hva er det du kaster opp, hadde han spurt. [...] Først og fremst sorg, svarte hun. – Dernest fettprosent.»
Tidligere sinnablogger og danseprogramdeltaker Linnéa Myhre er tilbake, med sin tredje bok. Som de to foregående, har den fått sjangermerkelappen «roman». Og denne gangen stemmer merkelappen også, i motsetning til dagbokskissene fra «Evig søndag» (2012) og brevene i «Kjære» (2014). «Hver gang du forlater meg» er tydelig selvbiografisk, klart basert på hendelser i forfatterens liv. Den navnløse fortelleren har klare likhetstrekk med den unge kvinnen som uttaler seg i de to foregående bøkene, og tematikken er den samme.
Men selvbiografisk fundert litteratur er som kjent ikke noe nytt Myhre har funnet på. Lista over norske forfattere som bruker sitt eget liv som utgangspunkt for romaner, er lang og prisdekorert, med Vigdis Hjorth som ett av de kanskje tydeligste eksemplene. Spørsmålet, hos Linnéa Myhre som for andre forfattere, er heller om historien hun forteller fungerer som litteratur. Tror leseren på den? Fenger historien, er den godt skrevet, smart tenkt, litt ny? Forlater leseren teksten litt klokere, fornøyd med å ha brukt tid på akkurat denne boka?
Svaret er et litt nølende tja. Som påpekt før, så er det ingenting i veien med Myhres skriveevne. Her er setninger og avsnitt som løper fint av gårde, uten rusk og irriterende rask. Små glimt av humor og selvironi, selv om alvoret dominerer langt mer enn i «Kjære». Et og annet gullkorn som røper en slags livstrett resignasjon: «Hun visste godt at lykken kom innenfra, men ettersom hun åpenbart ikke kunne finne den der, måtte hun skape den fra utsiden».
En tydelig stemme, og et i og for seg interessant plott: En ung kvinne er forelsket i en ung mann. Hans karriere som musiker tar ham til utlandet, hun blir igjen hjemme i Oslo. De har slått opp, men finner stadig sammen igjen. Hun takler det dårlig. Gjenopptar sin faste mestringsstrategi, som er å kaste opp maten hun spiser. Har en god kompis, og en terapeut hun oppsøker jevnlig, men kommer seg likevel aldri ordentlig ut av hullet hun selv graver seg ned i. Ut av sin egen navle.
Alt oppleves selvopplevd. Delvis også selvreflektert. Som da hun prøver å forklare terapeuten om forskjellen på å kaste opp med vilje versus å kaste opp tilfeldig: «Hun visste at det hørtes dumt ut, men hva kunne man gjøre. Det var en tåpelig lidelse sånn sett, og umulig å forstå seg på.» Hun forklarer likevel: «Forskjellen er følelsen. Når jeg kaster opp med vilje, gjør jeg det fordi jeg har det vondt. Fordi jeg vil straffe noen for det. Etterpå føler jeg gjerne skam. Men når jeg kaster opp tilfeldig, er det for å forandre kroppen. [...] Akkurat nå føler jeg verken behov for å straffe ham eller meg selv. Nå straffer jeg utelukkende kroppen. [...] For at den har mistet kontrollen over seg selv».
Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon
Kontroll. Skam. Sorg. Kropp og mat og selvfølelse. Hovedpersonen i «Hver gang du forlater meg» later til å tro at det handler om den andre. Om kjæresten. Kjærligheten. Men det handler kun om henne selv, alt sammen. Romanen gir et på sett og vis fascinerende innblikk i et trøblet sinn. Den vekker leserens empati, ønsket om å ta det forskremte lille pikebarnet på fanget og hviske at alt kommer til å gå bra. Men den vekker også irritasjonen, ønsket om å tuppe hovedpersonen – og forfatteren bak henne – i den smale, stramme, bare innbilt store rumpa og hvese et skarpt «skjerp deg!» Påstander som at «når alt kom til alt, var hun bare et lite menneske, ute av stand til å treffe egne valg» provoserer.
Linnéa Myhre har allerede fått mye og velfortjent ros for å skrive ærlig om spiseforstyrrelser. Hun kunne fremdeles ha utfordret seg selv endra mer enn hun nå gjør, og svært gjerne skrevet en hakket mindre forutsigbar, sykdomssentrert bok. Men som en av flere, minst like kropps-, skam- og kontrollfikserte stemmer fra den åpenbart hardt prøvede Generasjon Flink, forsvarer hun plassen sin i den norske litterær floraen. Kanskje tør hun enda mer neste gang? Det hadde vært fint.