ROMAN
Monica Isakstuen
«Vær snill med dyrene»
Tiden
En familie er gått i oppløsning, og det ene lille barnet på tre år skal «fordeles». En uke hos mamma og en uke hos pappa. Det er mamma Karen som har stemmen i Monica Isakstuens tredje roman, en stemme på kanten av desperasjon. Tematikken er ikke original, dette er kjent landskap for kvinner og menn og barn over hele landet. Er det mulig å si noe nytt og originalt om et så gjennomterpet tema?
Ja, Monica Isakstuen klarer det, med bravur. Hun kombinerer sårhet, desperasjon, sorg og fortvilelse med en krass pirking i den offisielt vedtatte konsensus om hvordan voksne, og da særlig kvinner, bør og skal oppføre seg i slike situasjoner. Det er noe befriende ukorrekt, rått og umoderne ved romanens Karen, som på ingen måte gidder å late som om hun synes det er greit å ha barnet sitt hos seg bare halve tida. Hun klarer ikke å nyte den såkalte friuka, som velmenende venninner ytrer seg om på denne måten: «Småbarnsmor med egentid, hvor mange av oss kan det, liksom».
Tankene kverner rundt hvordan barnet har det hos faren. Forhåpentlig dårlig. For «denne konkurransen» vil hun vinne. Hun drømmer om å kidnappe barnet og dra langt inn på Finnskogen og bare bosette seg i en forlatt hytte i ødemarka. Under slike omstendigheter trengte hun ikke spørre seg selv om hun var en god mor.
Monica Isakstuen har brutt opp fortellingen med små essaylignende avsnitt, om hvordan dyr forholder seg til ungene sine, om seler som forlater dem etter tolv dager, og katter som blir lei dem etter åtte uker. Eller en plutselig interesse for fordøyelsessystemet til karpefisken koi. Hun klipper inn det terapeutiske fagspråket for å vise hvordan det både tilslører og tildekker virkeligheten, skaper avstand og uvirkelighet. Disse sammenstillingene gir også teksten en humoristisk vri, og de understreker paradoksalt nok også desperasjonen i Karens stemme.
Barndomserindringer fra egen familie, oppvokst med lillesøster og alenemor, skaper dybde og rytme i «Vær snill med dyrene». Minner om mormoren som døde for kort tid siden, men som kunne fortelle om hvordan et ekteskap kunne vare i seksti år, blir fine brikker i denne velskapte, men også opprørende romanen.
Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon
En del av romanens rammeverk er juleforberedelser og julefeiring, en høytid som oppleves nådeløs når Karen må feire den barnløs hos sin gamle mor. Kvaliteten i boka ligger i den kreative, stilistiske utformingen av fortellingen.
Det er et sterkt driv i romanen. Sinne, aggresjon, sorg og fortvilelse tyter ut av Karens stemme. Det hele er blitt både nært og brutalt, men samtidig elegant og originalt utformet. En vanskelig kombinasjon som Monica Isakstuen har løst med originalitet og språklig letthet.