ROMAN
Carson McCullers
«Hjertet er en ensom jeger»
Oversatt av Ragnhild Eikli
Aschehoug
Skulle det lages en liste over verdens beste boktitler gjennom tidene, ville «Hjertet er en ensom jeger» av amerikanske Carson McCullers (1917–1967) være selvskreven. Hun var bare 23 år da hun skrev romanen, som i USA regnes som del av kanon, på linje med Harper Lees «Drep ikke en sangfugl» fra samme tid og lignende miljø.
Vi er altså på trettitallet, i en ikke navngitt by «som lå i hjertet av Sørstatene». Hovedpersonen er John Singer, som er døvstum. I første kapittel møter vi ham og hans beste venn, en matglad greker som også er døv. De to bor sammen, men så blir grekeren syk. Han havner på mentalsykehus, til Singers store sorg.
Så blir leseren kjent med fire personer: den fattige tenåringsjenta Mick, som alltid må passe småsøsken men som har hodet fullt av musikk; den heller tause kaféeieren Biff Brannon, som nettopp har mistet kona; den fulle og ofte ufine agitatoren Jake Blount; samt byens svarte lege, Dr. Copeland, som er svært opptatt av «negerspørsmålet». Av ulike grunner finner alle veien til John Singer, som de bruker som en slags taus skriftestol for sine store og små problemer.
[ Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Problemer er det flust av. Det er urolige tider, med rasegnisninger, vold og uro, både nær og fjernt. Rasismen gjennomsyrer samfunnet, de som fremdeles omtales som «negere» lever annenrangs, fattigslige liv, og lett blir tilfeldige ofre for fattige hvites sinne og frustrasjon. «Hjertet er ...» tegner et klart bilde av et miljø og en tid, interessant både i seg selv og som sammenligningsgrunnlag for nåtidens USA.
Romanen er fint skrevet og godt oversatt, befolket av karakterer man sent glemmer. Det ender ikke så godt med noen av dem. Men i en tid og kultur som dyrker lykkelige løsninger, er McCullers ikke-amerikanske pessimisme nesten befriende.
