KRIM
Tom Egeland
«Djevelmasken»
Aschehoug
«I vår tid blir de fleste drapsofre skutt. Å bli kastet ut fra kirketårn hører derimot til sjeldenhetene», sies det i Tom Egelands sjette roman om Bjørn Beltø. Arkeologen må denne gangen finne ut om en rekke gamle rituelle tegn tyder på at det virkelig er pur faenskap som er på ferde i det lille lokalsamfunnet Juvik i Telemark. Som alle har visst siden 1200-tallet (eller i det minste blir minnet om i løpet av denne romanen) er det beregnet at det finnes 133 306 668 demoner i hele verden. I et sånt perspektiv er det ikke så usannsynlig at noen av dem kan dukke opp når vi minst aner det.
«Djevelmasken» har klare berøringspunkter med Vidar Sundstøls «Djevelens giftering» fra i fjor, der nedarvede religiøse vrangforestillinger fikk store konsekvenser i et ellers moderne Telemark. Vi følger handlingen i tre forskjellige tider: I 1708 ble en alternativ tysk predikant tatt av dage i Juvik. Beskrevet som en «okkultist, skjørtejeger og djevelens sendebud på jord». I 1963 døde en prest etter å ha falt ut fra klokketårnet i den lokale kirka. Eller ble han kastet ut? I 2015 blir en journalist funnet død under det samme tårnet. Arkeolog Bjørn Beltø blir tilkalt for å utrede eventuelle historiske sammenhenger. Til stor irritasjon for lensmannen, som vil ordne opp på egen hånd. At den lokale etterforskningen står helt i stampe ser ikke ut til å hjelpe på velviljen mot Beltø, som tross alt har oppklart større forhold i årenes løp. Vi minner om at arkeologen før har funnet Jesu grav, Babylons tårn, Den sjette Mosebok og litt av hvert annet. Politiet forstår ikke det skapte grann av hva som foregår, og burde vel begynne å ta Beltø litt mer på alvor. Etter hvert forstår både han og vi at en forsvunnet fire tusen år gammel djevelmaske forbinder de tre dødsfallene. En maske med både antikvarisk verdi og stor religiøs betydning.
Det meste av djevelskapen i denne boka skyldes menneskelig grådighet. Religionen blir et redskap for makt, begjær og lidenskap. Det som skiller romanen fra å bare være enda en mørk spøkelseshistorie er påminnelsen om at religion stadig blir misbrukt til nye tider, på nye steder, for personlig vinnings skyld. I dag er det andre fiendebilder som konstrueres i gudenes navn, for å spre frykt og befeste makt. «Tenk hvordan mektige og karismatiske lederskikkelser har manipulert sine tilhengere selv i vår egen tid. (...) Vi vil la oss lede. Av politikere. profeter. selv gærninger», sier en av de medvirkende. Egelands figurer trekker paralleller til Jonestown, Heavens Gate, Knutby. til korstogene, hekseforfølgelser, inkvisisjonen og jihad. I dette ligger den spennende underteksten i boka: At å tro på djevler og demoner kan virke litt avleggs, men at faenskapet tar nye former i årenes løp. Den plagede presten fra 1963 har sin egen forestilling om djevelske ikoner som «Elvis og Cliff Richard og denne Chubby Checker og dette nymotens skramleorkesteret som kaller seg The Beatles.» Ikke rart at mange har blitt skremt.
Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon
Krimromanteknisk holder «Djevelmasken» spenningen og den mørke stemningen ved like hele veien, med opptil flere endringer av det forventede forløpet under en hektisk oppklaring. Heldigvis ikke hektisk med overdreven action, for tempoet i romanen er relativt rolig hele veien. Beltø må en snartur til California, men ellers foregår det meste i det lille lokalsamfunnet, med et oversiktlig persongalleri, og færre endringer av vår forståelse av verdenshistorien enn vi har vært vant til når Bjørn Beltø har slått seg løs. Privatlivet hans, det er en annen historie.