SAKPROSA
Patti Smith
«M Train»
Oversatt av Brit Bildøen
Samlaget
«Det er ikkje så lett å skrive om ingenting» er åpningen og en slags gjennomgangsfrase i den nye boka fra rocklegenden Patti Smith. Hun skal ha honnør for hvordan hun ikke bare gjentar en suksess, men gjør noe ganske annet enn memoarboka «Just Kids», som ble et fenomen både på engelsk og norsk. Her fortalte hun om samlivet med fotografen Robert Mapplethorpe (nå Munch-museum-aktuell) i New York på 60- og 70-tallet, og veien fram til å bli kunstner.
Denne gangen skriver hun om hvordan hun lever som fetert kunstner i dag, med noen avstikkere til samlivet med Fred «Sonic» Smith, som sluttet så brått da han døde av kreft i 1994. Det er svært lite rock i denne boka, ikke noe om innspillingene av Smiths klassiske 70-tallsplater eller det strålende comebacket på 90- og 2000-tallet. Isteden skriver Patti Smith om å sitte og drikke kaffe på stamkafeen, og dra verden rundt i fotsporene til kunstnere hun beundrer, mens hun tar sine karakteristiske Polaroid-bilder av landemerker for sin kunstneriske dannelse: Sylvia Plaths grav, Frida Kahlos seng, Herman Hesses skrivemaskin. Hun oppsøker stamkafeen til Bulgakov og huset der Trotskij ble drept. Hun vandrer sammen med søsteren i fotsporene til Brontë-søstrene over Yorkshire-hedene. Hun frakter stein fra fengselet i Jean Genets «Tyvens dagbok», som en innledning og en avslutning i boka. Samtidig er det lange passasjer om hennes forkjærlighet for detektivserier, særlig «Forbrytelsen». På sitt beste utgjør dette fine refleksjoner rundt savn, død, kunst, litteratur, virkelighet og fiksjon, noen ganger med uventede poenger. «Eg blir konfrontert med den verste av alle spoilerar: Det er ingen episode 39. The Killing-sesongen er over».
Men litterær essayistikk, som denne boka ofte legger seg opp mot, er ikke Patti Smiths store styrke. Beundringen for en forfatter som W.G Sebald er tydelig, han er også konkret referert til i teksten, men der Sebald fikk selve tenkningen og det assosiative til å bli det litterære poenget i seg selv, blir Smiths vandringer ofte bare transport på vei mot poenget. Mest mot slutten av boka, der hun samler noen av trådene, er det at det kommer gode partier. Men det er noe med hennes fetisjering av autentisitet som er uforløst. OK, slik ser Roberto Bolanos stol ut, hva så? Det har selvsagt å gjøre med Smiths virke som fotograf, hun er på jakt etter bilder, men i tekst klarer hun sjelden å gjøre objektene til mer enn nettopp det. Ting.
LES OGSÅ: Pattis ville «Horses»
Dessuten blir man fort lei av å lese om hennes faste frokost av kaffe, brunt brød og olivenolje, gjentakelsen av dette er et litterært virkemiddel som blir trettende. Og når hun drar verden rundt på jakt etter den perfekte kaffe – hvordan kan hun da drikke Nescafè???
Jeg var spent på mer om Fred Sonic Smith, en av rockens store og usungne helter. Men bildet av ham forblir vagt, noe av det som fungerte med «Just Kids» var kontrasten mellom Smith og Mapplethorpe, her blir det bare Smith selv, alene med tankene, uten korrektiv. De fineste partiene er der Smith skriver om faren, de enkleste og mest memoaraktige passasjene.
Igjen er den engelske tittelen beholdt på norsk. Og igjen liker jeg å høre Smiths stemme på nynorsk. Oversettelsen til Brit Bildøen har funnet en tone som både gir gjenklang og en viss motstand, som jeg synes teksten har godt av. Det er nesten så jeg foretrekker å høre Smith i oversettelsen her.