Bøker

Enestående epos

Johan Harstad klarer det nær umulige: å holde leserens glede og interesse like varm gjennom hele sin fabelaktige 1087-siders roman om kunst og ensomhet, krig og fred, i Amerika, Vietnam – og Stavanger.

Forfatter Johan Harstad er aktuell med «Max, Mischa & Tetoffensiven» en roman som, helt uten selv å stave dem fram, vekker tanker om nåtidas politiske situasjon, i Norge og Verden. FOTO: HÅKON MOSVOLD LARSEN/NTB SCANPIX

ROMAN

Johan Harstad

«Max, Mischa & Tetoffensiven»

Gyldendal

Vennskap og kjærlighet, familie og barndom. Tilhørighet og hjemløshet, nærhet og avstand. Teater og kunst, musikk og skriving. Styrke og sykdom, trygghet og terror. Krig. Og fred.

Nevn ett tema, og Johan Harstads nyeste roman, med den symptomatisk lange tittelen «Max, Mischa & Tetoffensiven», har ganske sikkert behandlet det. Utførlig og uttalt, eller i forbifarten, filtret sammen med andre temaer, andre tanker, på vei mot andre fortellinger, andre personer til andre tider. På 1087 sider kan en forfatter rekke en hel del. Utfordringen er vel heller å få tingene til å henge sammen, forsvare sin plass i helheten.

Det gjør de, hos Johan Harstad. Romanen han har levert er imponerende, på alle vis. Imponerende lang, så klart, men også imponerende engasjerende, rik – rett og slett god.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Max er hovedpersonen. Født i 1977, oppvokst på Forus, bydelen som er for Stavanger det Alnabru er for Oslo: Et uskjønt område med godsterminaler og upersonlige varehus av den typen man skal kjøre til med bil. Et sted utenfor hovedstedet, den egentlige byen. Like fullt hjemme for noen. Max’ mor og far var i sin tid kommunister, og dermed ansett som mer enn bare litt suspekte i et jappete strøk hvor nesten alle jobber i oljå. Selv om far er pilot, en jobb som etter hvert får ham til å søke lykken i USA. Max og resten av familien flytter til forstaden Garden City på Long Island utenfor New York i USA, sammen med foreldrene og storesøsteren. «Det største problemet med Garden City var ikke at det var Amerika, men at det lignet så mye på hjemme uten å være det», reflekterer Max. Han er blitt flyttet mot sin vilje, og lengter seg nær syk etter hjemstedet, vennene, alt det kjente. «Barn emigrerer ikke, de tvinges i eksil», sier noen, og det gir gjenklang i ham, sammen med en klar identifikasjon med flyktninger, displaced persons, verden over.

Før det blir bedre. På high school finner Max en venn, jødiske Mordecai. Dessuten teatret. Siden møter han sju år eldre Mischa, og blir kjæresten hennes. De flytter til New York, oppsporer en lenge forsvunnet onkel av Max, og slår seg utover 1990- og 2000-tallet opp som skuespiller (Mordecai), teaterregissør (Max) og kunstner (Mischa). Vennskapelige, parmessige og kunstneriske utfordringer følger, i en roman som på ett plan oppfyller alle kravene til en klassisk oppvekstroman, på et annet de til en klassisk kunstnerroman.

Den kan også kalles krigs- eller kanskje helst antikrigs-roman, med Vietnamkrigen som hovedspor. Som liten gutt på Forus leker Max og vennene krig, lange og innviklede slag mellom amerikanere og nordvietnamesere. Den tidligere forsvunne onkel Ove, alias Owen, tjenestegjorde i krigens sluttfase, og Max’ fascinasjon med filmen «Apocalypse nå» går som en av mange røde tråder gjennom handlingen.

Hele tida veksler romanen mellom ulike tider, steder og personer. Fra første kapittel vet man mye om hvordan det kommer til å gå med dem alle sammen, men det spiller ingen rolle. Avdekkingen av hvordan og hvorfor, er det interessante. Der spenningen ligger.

Det er dessuten en roman som, helt uten selv å stave dem fram, vekker tanker om nåtidas politiske situasjon, i Norge og Verden. Når Johan Harstad skriver om båtflyktningene fra Vietnam etter krigen, om hvordan «de har ønsket å redde et land før det ble revet i filler, men nå er det for sent og det spiller ingen rolle hvem som vant, hvem som tapte [ ...] hjemmene eksisterer ikke lenger», om «mengder av handelsskip som ser en annen vei og seiler forbi dem», slik at folk «synker til bunns og forsvinner fra kartet, man vet ikke hvor mange de var, de som aldri kom fram», er det umulig ikke å dra paralleller til oss, her, nå. Til Syria og Middelhavet, helt uten at noen av de ordene er nevnt.

Handlingsreferatet er altså ikke poenget her. Poenget er Johan Harstads unike evne til å skape stemninger, skildre miljøer, vise fram hvordan mennesker på en og samme tid er uforanderlig kjerne og situasjonspåvirket nåtidsperson. Hvordan store historiske og politiske hendelser påvirker oss alle, både likt og ulikt.

Få, eller kanskje egentlig ingen, andre norske forfattere kan som Johan Harstad skrive fram steder på en måte som får leseren til å kjenne seg fullstendig igjen. Ikke hjemme, nødvendigvis, men som en samtidig gjest. Selv om man kanskje aldri har vært der, sånn egentlig.

Størstedelen av «Max, Mischa & Tetoffensiven» er lagt til USA. Aller mest til New York City og omegn, med diverse avstikkere innom California, både det rolige Nord og det stressa Sør. Det er steder vi kjenner fra TV. Fra filmer. Bøker. Sanger. Noen har kanskje vært der på ferie, men på en annen tid, i en annen setting, enn den i boka. Likevel klarer Johan Harstad å tilføye noe nytt. Han bruker knaggene, referansene, og klarer uten å overdrive kjentmannsfaktoren å utvide Amerika for leseren, å gjøre det større og mer kjent, samtidig som han viser fram akkurat nok til at man forstår også hvor mye som mangler. At mye er utelatt.

Det unike i det generelle, det generelle i det unike, i skildringen både av steder og menneskeskjebner. Det er fabelaktig godt gjort, og nesten umulig å beskrive etterpå. Du måtte liksom ha vært der selv – noe du altså kan gjennom å lese romanen. «Max, Mischa & Tetoffensiven» anbefales virkelig. Billig er den også, målt i sider per krone.