Roman
Geir Gulliksen
«Historie om et ekteskap»
Aschehoug
«Den hun var sammen med meg, finnes ikke lenger. Den jeg var sammen med henne, finnes heller ikke. En gang fantes vi, vi levde sammen, og nå er det livet over og hun har allerede glemt hvem vi var. Hun er utenfor rekkevidde av det som skjedde, jeg også».
Et ekteskap er over. «Hva var det som skjedde med oss [...] Jeg skjønner det ikke», undrer mannen. Men hun vil ikke, kan ikke fortelle om det. Om dem. Om det som skjedde med dem, eller om den andre mannen. Så han forteller. Sin versjon, dels basert på hvordan han tror ting var for henne, dels basert på slik han husker seg selv da han var del av et par. Ikke nødvendigvis den ultimate historieN om et ekteskap – merk at n’en mangler i bokas tittel, men en historie like fullt. «Kan det ha vært sånn? Nei, jeg går for langt, alt peker tilbake til meg selv, til mitt repertoar, mitt påståelige register, og ikke på henne», tenker han, og stopper seg selv mer enn en gang.
De så ut som et vellykket par. Var det vel også. Skikkelige jobber, hus med designmøbler, to sønner sammen i tillegg til hans datter fra tidligere ekteskap. De er over småbarnskneika. Har et godt sexliv. Dessuten, kanskje viktigst av alt, en tro på at de to utgjør noe unikt. De har valgt hverandre, han til og med på bekostning av sin tidligere familie. Deres kjærlighet er spesiell. Tror han. Helt til den ikke er det lenger. Flere ganger skriver Geir Gulliksen variasjoner over den frasen. Slik var det, helt til det ikke var slik lenger.
En annen mann kommer inn i bildet. Ektemannen syns først det er pirrende, å forestille seg den andre mannen sammen med kona. Så blir det truende. Sjalusien overtar for nysgjerrigheten. Han vet han vil miste henne. Så tar alt slutt. «Historie om ekteskap» viser fram de ulike fasene av bruddet. Følelsene som hører med.
Romanen er dessuten en svært interessant utforskning av kjønn, og av kjønnede forventninger. Ektemannen er en som vegrer seg mot det «altfor mannlige». Han vil helst unngå samleier hvor hun ligger nederst og han øverst – av kona kalt «et helt vanlig norsk knull» – fordi han ikke ønsker å bli en «typisk og vanlig [...] mann som bare vil gi seg selv en enkelt utløsning». Sexaktene er skildret i detalj. Hvem gjør hva med hendene, med tungene, med kjønnene – sistnevnte altså i dobbelt forstand. Det er modig av Gulliksen. Litteratur sliter ofte med å få det kikkerpornografiske i nitide sexakter til å peke på noe større enn seg selv. Men her gjør det det.
«Historie om et ekteskap» er, som alle Gulliksens bøker, skrevet med en enormt sterk språkfølelse, en bevissthet rundt ordvalg, pauser, kronologi, som gjør romanen like vakker som den er interessant. Skrivekunst møter tankearbeid, i en roman som sammen med «Bøyde knær» (2012), «Forenkling» (2010) og «Tjuendedagen» (2009) kan leses som en del av en større syklus, en serie bøker som alle tematiserer kjønn og kjærlighet, makt og avmakt – i parforhold, og utenfor.
