Bøker

Den ensomme Astrid Lindgren

Det er mye glede og barndomsidyll i Astrid Lindgrens bøker. Men også mange triste, ensomme mennesker. Ensomheten er kjernen i Jens Andersens Lindgren-biografi.

Bilde 1 av 2

«Denne dagen, et liv», heter danske Jens Andersens biografi om det som vel må være en av verdens aller mest populære forfattere noensinne, svenske Astrid Lindgren. «Åpenhjertig, øm og innsiktsfull, preget av respekt og sympati» skrev Dagsavisens anmelder da biografien kom på dansk, nå er den oversatt til norsk.

– Det jeg veldig gjerne ville, var å vise hva ensomheten betydde for Astrid Lindgren gjennom livet. Og vise hvor mye den fyller i bøkene hennes, sier Jens Andersen til Dagsavisen.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

«Alle er ensomme»

Han har hatt tilgang på et stort arkivmateriale, inkludert brev som ikke tidligere er brukt av andre biografer. Dessuten har han hatt mange og lange samtaler med Astrid Lindgrens datter, Karin, og med andre som kjente forfatteren før hun døde i 2002, hele 94 år gammel.

– Det startet med at jeg så brevvekslingen mellom den eldre, verdensberømte forfatteren og den unge, usikre jenta Sara Schwardt. Der skriver Astrid om å kjenne seg alene i verden, og om at ungdommen og alderdommen nok er de vanskeligste livsfasene, sier Andersen.

«Alle mennesker er ensomme, selv om noen har så mye folk rundt seg at de ikke forstår det eller merker det. Før en vakker dag ...» skriver Lindgren i et av brevene.

Brevvekslingen mellom Schwardt og Lindgren ble nylig gitt ut under tittelen «Brevene dine legger jeg under madrassen».

– Det er et interessant sted å starte, med Astrid Lindgrens tenåringssorg, med de vanskelige årene i hennes liv. Normalt dyrker vi den idylliske barndommen hennes. Se bare på familieparken «Astrid Lindgrens Värld» i Vimmerby, hvor koselig alt er der. Og selvsagt betyr barndommen noe, også for Lindgren og hennes bøker. Jeg nevner den innimellom, i drypp. Men jeg syntes tenårene var vel så viktige, sier Andersen.

LES OGSÅ: Sterkt personlig, uredigert Lindgren

Gravid attenåring

Derfor hopper han galant over den vanlige starten på en biografi, det første kapitlet som handler om fødsel, foreldre, søsken og barndomsopplevelser. I stedet vier han stor plass til en av de virkelig skjellsettende opplevelsene i Astrid Lindgrens liv – da hun som attenårig journalistlærling ble gravid men den tretti år eldre redaktøren i avisen, en gift sjubarnsfar. Nitten år gammel fødte hun sønnen, Lars eller Lasse, i ensomhet i København, og lot ham tilbringe de tre første årene i fosterhjem i Danmark, mens hun selv reiste tilbake til Sverige. Det var hardt. For sønnen, men aller mest for moren.

– Det fins noe virkelig mørkt i Astrid Lindgrens bøker. Ta bare «Mio, min Mio», hvor grunnleggende alene gutten er, hvor utrolig trasig og trist han har det! sier Andersen.

I biografien viser han fram enda flere av Lindgrens ensomme gutter: Lillebror, Pelle, Rasmus og Kavring, og hennes sterke, frimodige jenter: Pippi, Lotta, Tjorven og Ronja.

– Man skal alltid være veldig forsiktig med å dra biografiske opplysninger over kunsten. Da jeg gikk på universitetet på åttitallet, lærte jeg til og med at «forfatteren er død» og biografi er forbudt. Akkurat det provoserte meg bare. Det er linjer mellom kunsten og kunstneren. Men en biograf må først og fremst vise dem fram, så kan man selv trekke konklusjoner.

Godt

En av de åpenbare, og oppløftende, konklusjonene når man leser «Denne dagen, et liv» er dessuten at Astrid Lindgren faktisk var et så godt menneske som hun hele tida framsto som. Det velter ingen skjeletter ut av Lindgrens skap. Vel hadde forfatteren sine ensomme stunder. Men hun var også en idealist og aktivist med hjertet på rett sted, helt til det siste. Engasjert for barns egenverd, og menneskets integritet.

– Det er vidunderlig befriende, å se hennes ekte, idealistiske engasjement for sine medmennesker, i allslags type saker. Astrid Lindgren hadde ikke vært mye fornøyd med Danmarks håndtering av flyktningsituasjonen nå, det vet jeg. Hun hadde vært rystet over Danmark, og glad for at Sverige opptrer mer humant. På 1980- og 90-tallet engasjerte hun ser direkte i flere flyktningskjebner i Sverige. Hun hadde garantert sagt noe også nå.