– Jeg prøver simpelthen å se meg om i verden. Jeg vil ikke sette merkelapp. Jeg er verken «klimadikter» eller «politisk dikter», sier Inger Elisabeth Hansen til Dagsavisen.
Hennes nyeste diktsamling heter «Å resirkulere lengselen, avrenning foregår». Det har gått tolv år siden den forrige, «Trask», som hun fikk fantastiske kritikker og mottok Brageprisen for.
– Hva som tok tolv år? Livet! Jeg! Jeg har mye informasjon jeg har hentet over lang tid. Men så tar det tid å finne stemmen. Når oppstår et dikt? Jeg har samlet biter og lyster. Det har mye med lyst å gjøre å skrive. Å finne klang, se at det oppstår skjønnhet, selv om det du ønsker å uttrykke i seg selv er tragisk. Eller bare morsomt, sier Hansen.
Det første diktet i «Å resirkulere lengselen, avrenning foregår» heter «Bruk og misbruk av klippeblåvingen», en sommerfugl som står på rødlista over truede arter. Andre dikt handler «om retten til uskyldig ferdsel på Mare Liberum», om terror og kileskrift, eller om døende korallrev fjern og nær.
– Jeg bruker dyr på rødlista. Men som del av en helhet. Jeg ønsker at diktene skal påvirke hverandre. At de skal skape assosiasjoner, bli noe nytt, sier hun.
Tanke og hjerte
Om diktene kan anspore til handling, er det fint. Men ikke det viktigste.
– Jeg prøver å bevege. Å se hva som kan bevege både tanke og hjerte. Sammen med språkvitere jobbet jeg flere år med den nye oversettelsen av de poetiske bøkene i Det gamle testamente. Som Predikerens bok, den som nå heter Forkynneren. Der finnes det faktisk ikke noe ord for sjel. I stedet sier Predikeren for eksempel «da sa jeg til hjertet mitt». Både tanken og ettertanken satt i hjertet.
Hjerte er ett, stemme et annet nøkkelord.
– Jeg vil at folk skal spørre seg om hvilket blikk de har på verden. Dikt krever sakte lesning. Jeg liker det. Å få ting til å gå langsomt. Men dikt er også stemme, lyd, klang. Jeg vil at de skal kunne leses opp. At de skal kunne brukes, i konkrete sammenhenger. I Norge har vi en idé om at bruksdikt skal være enkle å oppfatte. Men bruksdikt trenger ikke være dårlig knekkprosa. De kan være noe mer. Derfor støttet jeg forfatternes klimaaksjon med et dikt. Noe de kunne bruke.
Flyktninger
I diktet «Ditt personlige kart» handler det om illegale flyktninger. Om at folk kan velge å plotte dem inn i sin personlige GPS, eller la være. «Du kan erstatte dem med stær, med lovlig migrerende fugler, en flokk, et sjokk av stær, du kan sjokkere deg med stær.»
– Vi får veldig mye informasjon. Men får vi dermed kunnskap? Det er stor avstand mellom det politiske apparatet og den enkelte medborger. Systemet er ofte forsinket i forhold til det som faktisk skjer. Som i Europa nå. Noen av diktene er blitt skremmende aktuelle. Kanskje fordi jeg har sett meg om i verden en stund. Jeg vil at diktene mine skal kunne brukes uten å settes merkelapp på.
Utenfrablikket
Den tydeligste røde tråden mellom Inger Elisabeth Hansens diktsamlinger, er ifølge henne selv at de er veldig forskjellige.
– Men det er felles for dem at de ser seg rundt i verden. Jeg har blitt forsøkt plassert i mange båser. Er blitt kalt kinesisk dikter. Afrikansk. Surrealistisk. Jeg er opptatt av å se Norge utenfra. Hvordan ser de på oss? Har alltid prøvd å speile, å ha et dobbelt blikk. Min far rømte til sjøs da han var fjorten år. Reiste ut i verden, var papirløs uteseiler. Jeg lurte på hva han hadde sett der ute. Begynte å se meg rundt selv. Selv om jeg ikke er fra noen akademisk familie med dannelse. Jeg heter Hansen.