ROMAN
Jo Nesbø
«Mere blod»
Aschehoug
Den ensomme fremmede ankommer en øde, værhard liten landsby i det ugjestmilde landskapet langt, langt mot nord. Han flykter fra noe. Fra noen. Og fra seg selv. Han er bevæpnet. Stinn av gryn. Men taus.
Forsøksvis, i hvert fall. Da en hjulbeint same, komplett med samelue og skråstilte øyne «som på en asiat» hopper fram fra grøfta og begynner å grave i hvem han er, må han jo nesten svare noe. Sier han heter Ulf, at han skal på jakt, og spør etter et hotell, pensjonat, rom til leie. Ingen av delene fins, og jaktsesongen starter uansett ikke ennå, kan samen opplyse om. Men vår mann «Ulf» kan sikkert sove i kirka, den står åpen. Noe han gjør, før han vekkes av en kvinne...
Slik starter Jo Nesbøs nyeste roman, «Mere blod». Som «Blod på snø» fra i vår er også denne lille boka Harry Hole-fri sone, pulp fiction lagt til 1970-tallet. Dessuten er den tynnere, både i sidetall og plot, enn «Hodejegerne» og «Sønnen», som var komplekse krimbøker med andre hovedpersoner enn Harry Hole. Men der «Blod på snø» var en slags sjangerøvelse innen det man vel kan kalle klassisk, hardkokt krim noir, med leiemordere og skumle gangstere i et bokstavelig talt iskaldt, vintermørkt bylandskap, er «Mere blod» aller mest en kjærlighetsfortelling bygd over lesten til en westernbok.
En søt liten sang om kjærlighet, med alle de forventede ingrediensene. Ulf møter to kvinner. Den ene er vakker og gal, med samisk blod. Den andre vakker og edel – dessuten klokker og vaskekone i kirka, med en læstadiansk forkynner til far. Ulf liker begge, men må velge. Han er en tøff type, så klart, men myk under skallet, som sjangeren krever. Har i Oslo forsøkt å livnære seg som leiemorder, men uten det helt store hellet.
Til og med en traurig skillingsvise av en bakgrunn har Nesbø kostet på Ulf, komplett med et sykt lite pikebarn blødende av sykdom i senga. Ulfs datter, intet mindre, hun han prøvde å redde samme hva det koster av oppofrelser. Skurkene fra «Blod på snø» er også med, men oppholder seg stort sett i kulissene denne gangen. Og tittelen lyver: Her er langt mindre blod enn i forrige bind, som splættet over av gladvold. Men en Harry Hole-aktig scene hvor vår helt må gjemme seg på kreativt vis, er med.
Den tause fremmede som ankommer den øde bygda langt borte. Horen. Madonnaen. En bygdeoriginal og en lokal drittsekk. Faren som lurker bak alle hjørner, siden Ulf har gjort noe dumt og måttet flykte fra skumle folk i Oslo. Ensomhet, alkohol og våpen i uskjønn forening. Til og med en skikkelig slåsscene har Jo Nesbø kostet på seg i «Mere blod».
Det er modig gjort. For hva finner man vel ikke ramset opp på lista over «klisjeer forfattere bør være svært forsiktige med»? Jo, nettopp alle disse. Det er utrolig lett å se for seg en norsk film basert på dette manuset, komplett med lange, dvelende panoreringer over øde landskap, hvor vår tause helt sitter i ei jaktkoie og trøkker, skjelven og fordrukken. Det er uklart om det er et kompliment.
Hadde «Mere blod» blitt skrevet av en hvilken som helst debutant, hadde den neppe oppnådd spesielt stor oppmerksomhet, eller vekket større begeistring. Den er artig sjangerlek, og helt klart bedre enn originalene fra seksti-syttitallet som Nesbø modellerer sine bøker på. Han får pluss i boka for å unngå altfor mange påklistrede tidsmarkører som liksom skal forankre teksten i 1977, og for det som tross alt er en ganske smart selvbevissthet rundt egen klisjébruk, og for lun, smart humor. Nesbø vet godt hva han gjør. Svært godt. Det er hele poenget. Men spesielt interessant i seg selv, er ikke denne fortellingen. Selv om avslutningen på sett og vis varmer litt i hjertet. Lest på en dag eller to, glemt på et par uker. Det er rett og slett en grunn til at forfatterskoler advarer mot klisjéer. De oppleves fort slitte og parodiske. Kjedelige. Også i en meget dyktig håndverkers hender.
Da «Blod på snø» kom, sa han at han opprinnelig hadde planlagt å skrive en bok med en oppdiktet Tom Johansen, som skulle være forfatteren av «Blod på snø» og «Mere blod», i hovedrollen. Av forlagstekniske grunner ble blodbøkene imidlertid gitt ut under Nesbøs navn. Hva skjer så med Tom Johansen-boka? Neste Nesbø-bok gir kanskje svaret.