ROMAN
Margaret Atwood
«MaddAddam»
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug
«MaddAddam» er den siste delen i en trilogi, som åpnet med «Oryx og Crake» i 2003, og fortsatte med «Flommens år» i 2009. I årets roman åpner hun med en gjennomgang av de viktigste hendelsene i de to foregående bøkene, til vederkvegelse for enhver leser. Dette er litteratur som krever kart og kompass og en dyktig stifinner, til gjengjeld kan enhver som måtte forville seg inn mellom sidene i Margaret Atwoods særdeles skremmende og tidvis vakre framtidsverden oppnå å bli underholdt av en forfatter som behersker hele skalaen av litterære innfall og utfall.
Canadiske Margaret Atwood er i sitt 75. år ikke bare kjent som forfatter, men også som en engasjert miljøaktivist, og i årets roman spleiser hun disse to sidene hos seg selv, og resultatet er både lysende og opplysende. Kort fortalt, om det er mulig, handler romanen om en liten gruppe mennesker som har overlevd en pest, som i løpet av noen få måneder har avfolket det meste av jorda. De overlevende, med Toby og Zeb som de sentrale fortellerstemmene, har slått seg sammen med de grønnøyde og svært fredsommelige crakerne. Disse menneskelignende, ikke aggressive vesenene ble skapt av Crake og Oryx, som nå er døde. Sammen prøver de å overleve og forsvare seg mot de onde painballerne og de svære grisungene, genmanipulerte griser med menneskelige egenskaper. Atwood varter opp med et imponerende arsenal av modifiserte og genmanipulerte vesener og dyr. Og hun har valgt å legge beretningen til vårt eget 21. århundre, og hevder i et etterord at ingenting av det hun beskriver i romanen er i dag umulig ut fra den vitenskapelige og bioteknologiske viten vi nå sitter inne med.
Atwood har med denne romanen skapt et originalt univers, der mennesker beveger seg i et slags marerittlignende grenseland. Hun gjør de mørke bildene og scenene spiselige med mye humor og ironi. De mange merkelige karakterene i boka er bærere av originale og vakre navn, og nettopp mylderet av vesener gir fortellingen en eventyraktig glans. Til tider kan det hele likevel bli i overkant surrealistisk og sært, og man tar seg i å lengte etter den helsvarte Cormac McCarthys stramme, lille framtidsdystopi «Veien», der alt var skåret inn til beinet.
Men Margaret Atwood er ingen minimalist, og hun klarer gjennom de drøye 500 sidene alltid å hente inn leseren gjennom sin særdeles innfallsrike og idérike beretning. Det er fortellingen om Zeb og hans bror Adam som er selve navet i romanen, og da spesielt den uforferdede Zeb og hans oppfinnsomme flukt fra den psykopatiske faren, som er pastor i en lukrativ religiøs bevegelse. Denne thrilleraktige beretningen i beretningen holder de mange elementene i romanen godt sammensveiset. Kjærlighetshistorien mellom Toby og Zeb er også et slikt lim i romanen.
Det må også nevnes at den solide oversetteren Inger Gjelsvik har gjort en fin jobb med et verk som må ha vært utfordrende å føre over til norsk. Margaret Atwood både forbløffer og begeistrer med denne vidtfavnende spåkvinneaktige romanen, som er så solid festet både i moderne vitenskap og i et bevegende humanistisk engasjement.