Leieboere i britisk kostymedrama

Da Frances var lita jente, bodde hun med mor, far og to brødre i villaen i et solid øvre middelklassestrøk i utkanten av London. Nå er far død, brødrene falt i første verdenskrig, og økonomien rimelig sjaber. Så sjaber at Frances, som noen og tjue år gammel omtaler seg selv som «peppermø», har bestemt seg for at hun og moren skal ta inn leieboere, det man i det soignerte nabolaget kaller «gjester».

– 1920-tallet i Storbritannia er utrolig spennende sett fra et klasseperspektiv. Den øvre middelklassen var i ferd med å tape terreng økonomisk, mens øvre del av arbeiderklassen halte voldsomt innpå. Alt endret seg. Ta for eksempel damemoten, som gikk fra tung, streng og heldekkende til kort, lett og flagrende. Jeg ville fange denne omveltningen, sier Sarah Waters til Dagsavisen.

Usynlig lesbiske

De seks romanene hennes har fått gode kritikker, mange lesere, og vunnet flere priser. BBC har laget klassiske kostymedramaserier av «Tipping the Velvet», som på norsk heter «Smaken av fløyel» og av «Fingersmith», på norsk «Renkesmed», begge med handling fra viktoriatida. Alle bøkene unntatt én skildrer lesbiske seksuelle forhold, og Sarah Waters regner selv bøkene sine som «lesbisk litteratur».

– På tjuetallet begynte det å bli større åpenhet om homoseksualitet. I hvert fall i overklassen. Som vanlig mangler man ordentlige kilder på hvordan de lavere klassene levde livene sine, hva de tenkte og mente, sier Waters.

Mens homofili mellom menn var ulovlig helt til 1967 i Storbritannia, har det aldri vært ulovlig å være lesbisk.

– Det interessante er at forhold mellom kvinner alltid har gått litt mer under radaren. Menn har liksom ikke lagt ordentlig merke til dem, eller ønsket å gjøre det, sier Sarah Waters.

Fri kjærlighet

I «Gjestene» viser hun tydelig hvor store skylapper de mektige mennene går rundt med. Hvor vanskelig det er for noen av dem i det hele tatt å tenke seg at de to kvinner de ser sammen kanskje er noe mer enn bare gode venninner.

– I «Gjestene» prøver jeg å vise at kvinnefrigjøring og seksuell frigjøring på veldig mange vis er to sider av samme sak, og dermed utvikler seg mer eller mindre parallelt, sier Waters.

Romanhovedpersonen Frances har hatt et forhold til en kvinne tidligere, men torde ikke å satse. Hun vendte tilbake til sin ensomme mor for å stelle huset isteden. Selv om hun er et radikalt menneske, pasifist på en tid det var sjelden, og kvinnesakskvinne. Leieboeren Lillian kommer fra arbeiderklassen, som på veldige mange måter er mye mer konservativ enn overklassen, særlig når det gjelder kjønnsroller og seksualmoral.

– Lillians ekteskap er dårlig, mens Frances kjenner på klassefallet. De føres sammen av en mangel, sier Waters.

Tidstypiske detaljer

Første halvdel av boka skriver hun fram et detaljert portrett av alt arbeidet et svært, gammeldags hus førte med seg på 1920-tallet. Til beskrivelser av gassdrevne varmtvannsberedere med myntinnkast, boning av gamle gulv, og utedo i bakgården.

– Jeg skriver jo historiske romaner, så slike skildringer hører definitivt med. Kunsten er balansen, altså hvor mye man skal koste på seg av detaljer. Jeg vil tidfeste det jeg skriver, men ikke lesse på med overdrevent mange tidsmarkører. Det skjer altfor ofte i historisk fiksjon: At man skriver som om alle mennesker til enhver tid er omgitt utelukkende av aller nyeste mote. Slik er det jo aldri. Sofaen jeg sitter i nå er mange titalls år gammel, tekoppen klassisk design. Til og med nyere ting, som en mobiltelefon, vil ofte være en eldre modell enn akkurat det året man har lagt handlingen, poengterer Waters.

Rotete mord

Midtveis går romanen hennes fra å være en kjærlighetsfortelling til å bli et kriminaldrama. Et mord blir begått, en rettssak gjennomført.

– Jeg ønsket begge deler. Hverdagsliv, men også mord og drama. Kriminallitteraturen fra denne epoken er svært pertentlig. Alt er rent og pent og ryddig. Men drap handler alltid om alt det motsatte. Om blod og gørr og traumer, fysisk og psykisk rot. Det er ingenting penslig med det, sier Waters.