I april 1940 bodde det rundt 2100 jøder i Norge. Noen statsløse innvandrere fra Øst-Europa, mange født og oppvokst her, med norsk statsborgerskap. Fem år, en okkupasjon og en verdenskrig senere, var 40 prosent av de norske jødene utryddet.
- Norge ble, som ett av få land, det nazistene kalte «judenrein». Hvordan kunne det skje? Var det virkelig sånn at folk satt på sine kontorer helt uten forståelse for det som skjedde eller ville skje med jødene? spør Marte Michelet.
I «Den største forbrytelsen» skriver hun om ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust. Det er en rystende fortelling om et uvanlig dårlig utforsket kapittel i vår nære historie.
Ingen drapsmaskin
Svaret på det siste spørsmålet er et klart «nei», og henger tydelig sammen med det første.
- I Norge har vi forlest oss på Hanna Arendt, som beskrev holocaust som en slags byråkratisert, industrialisert, avhumanisert maskin, der mennesker kun er sjelløse tannhjul i maskineriet. Men holocaust krevde at menneskelige aktører tok moralske veivalg, hver dag. Å framstille folk som tannhjul fritar dem fra moralsk ansvar. Faktum er at myndigheter og funksjonærer visste at jødene skulle tilintetgjøres. Norge skulle nazifiseres, og jødene var dødsfienden i den nye staten, sier Michelet.
Ivrige i nazistenes tjeneste
To faktorer gjorde det norske holocaust mulig - og ekstra effektivt.
- Den viktigste forutsetningen var at Norge var under tysk okkupasjon. Men nesten like viktig var det at norsk politi og byråkrati samarbeidet så tett med okkupasjonsmaktene om å få jødene pågrepet. Tyskerne karakteriserte samarbeidet som «det aller beste». For eksempel var nesten hele politiet medlemmer av Nasjonal Samling. Det sier sitt at da politiet omsider, for kun to år siden, ba om unnskyldning for det som skjedde under krigen, så vekte det intern debatt, sier Michelet.
I «Den største forbrytelsen» følger hun en vanlig jødisk familie ekstra tett. Dessuten, og minst like viktig, to av gjerningsmennene: Stian Bech jr. var en ekstremt ivrig statspolititjenestemann med bakgrunn fra velstående Oslo vest. Han hadde erfaring som frontkjemper på tysk side, og var uttalt jødehater.
Wilhelm Wagner var tyskernes representant for sikkerhetspolitet, som kom til Norge i 1941 for å kartlegge alle jødene i Norge. Hans personlige innsats gjorde deportasjonen spesielt effektiv.
- Wagner er den eneste som etter krigen ble stående rettslig ansvarlig for at 772 norske jøder ble sendt til tyskernes leire, sier Michelet.
Jødene utelatt i motstand
Wagner var imidlertid blant veldig få som ble dømt for jødeutryddelse i det norske rettsoppgjøret:
- Quisling ble det ikke, fordi han angivelig ikke visste noe om jødeutryddelsen. Politimester Knut Rød, som to ganger var 48 timer i strekk på jobb, den ene for å pågripe alle de mannlige jødene, den andre gangen for å hente inn kvinner og barn, ble heller ikke dømt, fordi retten i stedet valgte å framheve hans arbeid for motstandsbevegelsen, sier Michelet.
Det siste er typisk, og symptomatisk for norsk motstandsbevegelse.
- Jødene var ikke ansett som nordmenn. Å redde dem var ikke del av motstandskampen.
Trygve Lie visste
Ikke for eksilregjeringen ved Trygve Lie heller.
- Allerede i juni 1942, flere måneder før deportasjonen i november, fikk Trygve Lie vite at nazistene drev massemord på jøder i Polen. Rapportene kom fra pålitellige kilder. Hadde de blitt spredd via radio til Norge, hadde flere norske jøder flyktet til Sverige mens det fremdelse var mulig. Men Trygve Lie gjorde ingenting. Det er en skam, sier Michelet.
Hollywood-holocaust feil
Hun viser i boka hvordan det holocaust vi alle har sett på film, har lite å gjøre med realiteten for norske jøder.
- Bildene av holocaust er ikke våre bilder. Av det norske holocaust finnes ingen fotografier, bortsett fra et kornete mørkt bilde av deportasjonsskipet Donau idet det legger fra kai i november 1942, med jødene om bord. De bildene vi forbinder med holocaust er ungarske jøder som ankommer dødsleirene i 1944, med tog etter tog. Men da var de norske jødene for lengst døde.
Da de ankom Auschwitz i 1942, var ikke infrastrukturen ferdig. Der var ingen gasskamre av den typen vi har sett på filmene. I stedet skjedde mordene på grusomme vis beskrevet i Michelets bok.
- Holocaust var mye mer skittent, langstrukket, brutalt og kaotisk enn det man får inntrykk av i en Hollywood-film, hvor jødene står pent oppmarsjert på rekker, for så å finnes igjen som hvit aske i neste scene. Lenge før en ryddige, organiserte, «renslige» måten å gjennomføre tilintetgjørelsen ble oppfunnet, ble jødene skutt. Rundt 1,5 millioner jøder døde ved skyting, før dødsleirene, sier Michelet.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no
