ROMAN
Ingvild Schade
«Drammens rekordbok»
Oktober
I sentrum av Drammen ligger Skistadbygget, en av byens høyeste blokker. I første etasje er det taxisentral, i trettende bor Reidar Larsen: Forfatteren av «Fravær i rom», en tunglest, nokså stillestående roman hvor forfatterens egen knehase står sentralt. Reidar selv synes boka er et mesterverk, virkelig en perle, og bruker gjerne det som måtte by seg av anledninger til å fortelle om og fra romanen. Og seg selv, som kunstner.
Byr det seg ikke anledninger, skaper ham dem selv. For eksempel ved å vikariere som prest og arrangere kirketacos, selv om han ikke er teolog: «Liker du film? Liker du tacos? Kanskje liker du begge deler? Bli med på kirketacos, da vel!» At kirketacos-festen ender i kaos og brennende tragedie idet noen tenner på kirkerommet, er så klart trist, men det er jo sånt som skjer. Man må lide for kunsten. Dessuten rakk Reidar å framføre ganske mye av foredraget sitt om «Fravær i rom» før brannvesenet kom, så en slags suksess var det nå tross alt, med kirketacos. Selv om svogeren hans fikk brannsår på hodet.
Reidars svoger Jan, alias «Mann 30+ Drammen 2000», bor også i Skistadbygget. Han liker å chatte med «Jente 16 Mjøndalen» på nett. Utover det er han en taus, høy type, med Drammens største navneskilt. Reidars søster, Aina, liker trav, mangler jeksler, og har et liberalt forhold til reseptbelagte medisiner. Sønnen deres, Glenn, er utvist fra ungdomsskolen på ubestemt tid for et langdikt han skrev om folk fra Drammen. Og kanskje et par andre småting.
«Drammens rekordbok» er deres og et par andres historie. Muligens. Om man skal tro på det som står. For dette er ingen streit, sosialrealistisk, standard romanfortelling - ikke en sånn som begynner med barndom og oppvekst, jobber seg gjennom ungdomsåra, og ender opp med et par scener hvor hovedpersonen står i vinduet og drikker kaffe mens han kontemplerer naturen, stillhetens og selve språkets vesen. Ingvild Schade bedriver tvert imot en morsom og burlesk harselas med nettopp den typen pretensiøst stillestående romankunst - lange bøker som handler om ingenting. Om fravær av rom - jevnfør Reidars romantittel.
Det er friskt gjort. Modig, for parodier kan lett slå tilbake på seg selv. Men Schade lander fint på beina. Hun har så god kontroll på språklige virkemidler, på møtet mellom høyt og lavt språk, mellom ulike sjangre og vågale sammenstillinger, at det blir morsomt å lese. Og av og til litt slitsomt.
«Drammens rekordbok» er en bok av den typen som viser fram at om man bare går tett nok på et lokalsamfunn, så slutter det å være lokalt, men blir generelt og ikke-stedsbundet i stedet. Skistadbygget ligger i Drammen, men dette kunne like gjerne vært en blokk i Alta eller Førde, Halden eller Steinkjer.
Det er en leken og annerledes roman, men neppe spesielt tilfredsstillende for lesere som ønsker en grei fortelling som strekker seg fra a til å, altså folk som forventer handling og framdrift heller enn språklek og sjangersjonglering. For sistnevnte er det mye av her. Inn i teksten har Schade stukket brev, utdrag fra Reidars roman, diverse mer og mindre selvbiografiske notater fra skrivekurs, Jans chattehistorikk og «Drammens lengste telefonmonolog, lagt inn på telefonsvareren til en spåkone i 1999».
«Drammens lengste», «Drammens største», Drammens det ene og Drammens det andre: De bisarre rekordene folk gjør krav på, går som en rød tråd gjennom boka de har gitt navn til, og er med på å binde de til dels sprikende fragmentene sammen. Boka er til og med illustrert, av forfatteren selv.
Schade kommer med andre ord fint fra rekordforsøket sitt. Selv om hun vel egentlig var den eneste som stilte i akkurat denne klassen i høst.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no