ROMAN
Vigdis Hjorth
«Et norsk hus»
Cappelen Damm
Alma er tekstilkunstner. Lykkelig skilt, mor til voksne, i prinsippet utflyttede barn, og i et fast men løst kjæresteforhold. Hun er dessuten huseier. Huset er stort og gammelt, kjøpt for arvepenger i et respektabelt strøk der folk måker sin snø og klipper sin plen, eller kanskje helst har folk til å gjøre det for seg.
Alma har ikke folk til å gjøre sånt for seg. Så hennes snø blir ikke måkt, gresset sjelden klippet. Hadde hun hatt penger, ville hun uansett ikke kjøpt hjelp. Alma liker best å være alene. Lage sin kunst i fred, og spe på med enklere oppdrag som omsying av faner når hun trenger ekstra penger fordi barna kommer for å feire jul og bruke strøm og spise henne nesten ut av huset. Alma vil være våken om natta og sove om dagen, drikke vin på taket etter å ha måket det, eller på termos i fjæra på tur. Uten tilskuere.
Problemet er bare at Alma også har leieboere i hybelen som utgjør en del av huset. Det er fornuftig, siden det gir fast, skattefri inntekt. Men ikke lett. Etter å ha hatt en del håndverkere fra ymse land inn og ut av dørene, finner hun et polsk par. En kvinne med veldig mye sminke, hjemmebleket hår og upraktiske tynne støvletter med høye hæler, og en tøff håndverkermann med knust hjørnetann. Etter hvert en baby, som fra dag én kles i rosa og læres opp til å være taus.
«Et norsk hus» er historien om Alma og hennes forhold til leieboerne. Leieboere som dusjer hele tida og bruker altfor mye av strømmen som er inkludert i leia. Som røyker i fellesvaskeriet og fyller hagen med estetisk skjemmende plastræl. Mannen forsvinner, kvinner og barnet blir igjen. Alma liker dem ikke, men trenger pengene. «Den polske», som har et vanskelig navn og flakker med blikket, liker henne heller ikke, men trenger et sted å bo.
Som tittelen røper, kan romanen lett leses som en interessant utforsking om «det norske» i møtet med «det utenlandske», om «oss» versus «de andre». Hjorth utforsker den kanskje typisk norske(?) ambivalensen mot å være overherrer, flauheten vi føler over å være avhengige av folk med mindre penger enn oss. Selv om vi føler vi fortjener å ha det bra, og at våre metoder tross alt er de beste. Alma ønsker å være et åpent menneske, hun har ofte gått under noe utenrikspolitisk på 1. mai. Men i praktis er det vanskelig med utlendinger. Ser de ikke at hennes regler er best?
Romanen handler om klasse, både i marxistisk og bourdieusk perspektiv. Om kjønn og innvandring og historisk bevissthet. I denne forfatterens tilfelle selvsagt uten å være noen tørrteoretisk utlegning av den grunn. Til det er Vigdis Hjorth en altfor elegant og intelligent forfatter. Almas indre monolog kler stoffet, det er lett å tro på henne som figur.
For «Et norsk hus» er også en historie om å være kunstner og introvert. Om å hegne om egen skaperkraft og integritet, et tema Hjorth åpenbart vet en ting eller tre om. Om å brenne akkurat passe, for jobben, kunsten, kjærligheten - selve livet. Det er ikke akkurat så lett. Alma prøver, men tviler stadig på hvor godt hun egentlig klarer det. Selvsagt er det viktig å brenne. Men man skal ikke brenne helt opp heller. Og det er nå engang sånn at det er vanskelig å skulle måtte forholde seg til andres lidelse, når det kommer en for nær.
«Det er ikke sånn som dette det skal være mellom kjærester», sier typen hennes en gang han er skuffet over å være så sjelden sammen. Alma protesterer, og går prompte i gang med å skape et bilde hun kaller «sånn det skal være mellom mennesker». «Verden var så stor, historien så lang ... Hun var ikke relativist, men hvordan kunne en middelaldrende middelklassemann på to-tusentallet i Norge ublutt og med sikkerhet i stemmen, fordi han sammenlignet seg med andre middelaldrende middelklassemenn i omgangskretsen, hevde noe om hvordan det skulle være mellom kjærester, mellom mennesker?»
Vigdis Hjorth klarer det. Å si noe om hvordan det kanskje ikke skal, men i hvert fall kan, være mellom mennesker. Og inni dem. På sin særegne måte har hun igjen klart å komponere en historie av den typen som så absolutt er interessant mens lesningen pågår, men som virkelig kommer til sin rett etterpå, når den får synke. Hennes norske hus vokser med tida, i tankene, slik Vigdis Hjorths romaner har for vane. Som alltid svært velskrevet, vekselvis morsom og alvorlig, med skarpe øyne for tema i samtiden. Hjorth leverer varene. Igjen.